Å ligge brakk

Når jord ligger brakk er det en god ting. Jorda får tid til å hvile og regenerere seg. Nye vekster slipper til. De som er naturlige for habitatet. De som passer så godt at de kan vokse seg store og sterke. Jorda klarer alltid å helbrede seg selv. Mettes med næring og energi fra omgivelsene. 

Blogginga har ligget brakk i sommer. Og det har vært litt godt. For å la nye ideer å komme inn. Uten å måtte nødvendigvis gjøre noe med de der og da. La de synke litt inn, la de bearbeides, komposteres litt før jeg kaster meg over en ny ide. Kjenne på sterke følelser er også nødvendig. Ikke alltid godt, men nesten alltid nødvendig. Spesielt når man har lett for å bli overvelda. 

Egentlig så ble jeg blitt tvunget til å ta en pause fra blogginga siden vi har vært opptatt med å reise, få besøk, jobbsøking, oversvømmelse og litt familiedrama. Jeg åpnet instagram igjen, for det er fortsatt koselig å dele små øyeblikk, og Isak og jeg har laget mange fine buketter i sommer!  Blogger er en skikkelig kjip platform å dele i nuet på. Bildene legger seg ikke rett, kommer ut med dårlig oppløsning, malen er ikke responsiv – the list goes on. Jeg er mer fan av blogginnlegg, enn det jeg er av korte instagram innlegg. Altså, det trenger ikke å bli en lang avhandling hver gang, men et lite bilde og et par setninger. Det kunne jeg ha klart om jeg ikke måtte ha pc-en hver gang for å være sikker på at bildene får riktig oppløsning og legger seg riktig i innlegget. 

Her er noen bilder fra kanskje den dagen i sommer hvor jeg har vært mest engstelig, nemlig før ekstremværet Hans. Vi brukte alt vi hadde av blomster i hagen til å lage oss buketter, og det var egentlig ikke dumt. Det var mange flere blomster som kom ei uke senere. 

Vi bor like ved Storelva og det var skummelt å følge med på nyhetene og se flere steder i Hønefoss som ble evakuert, og fortsatt er det nå, noen uker etterpå. Hos oss ble naboene våre et stykke unna, de som bor helt ytterst ved elva evakuert mot slutten av flommen. Jeg tipper det var mest på grunn av fare for jordras. Jeg hadde skikkelige nerver for å sende Isak i barnehagen som er så nærme elva også. Men personalet der passet godt på, sjekket vannstanden ofte og helikoptre fløy ofte rundt for å følge med på utviklinga. Her er et bilde fra Storelva som har helt fantastiske solnedganger.  

Jeg har tenkt en del på at slikt ekstremvær kan skje oftere. Dette kan bli vanlig. Det kan bli verre! Hvem vet? Ingen vet! Og hva mer kan vi liksom gjøre? Vi spiser nesten ikke kjøtt hjemme hos oss, kjøper så mye som mulig brukt, har ikke pusset opp, velger alltid økologisk om vi kan, komposterer matavfallet vårt og dyrker en del av maten vår selv. Men det føles litt forgjeves når man vet hvor mikroskopisk effekt på klimaet det har og når man i tillegg observerer at de fleste andre ikke endrer noe som helst. At alt fra biler, elektronikk til interiør byttes ut oftere enn før. At det flere steder her til lands oppleves som en skam å kjøpe ting som andre har brukt og at det er «sært» å velge å ikke kaste seg på det hysterisk høye forbruket bare for å «passe inn». Ja, jeg er enig i at det er et altfor stort ansvar på forbrukeren, men skal vi vente på at politikerene strammer det inn for oss på en eller annen måte? Hvordan skal det liksom skje? 

Til tider blir jeg ganske oppgitt, men jeg tenker at vi som bryr oss bare må fortsette å gjøre så godt vi kan. Stemme ved lokalvalget til høsten. Prøve å påvirke naboen. Være stolt av de miljøvennlige valgene vi tar, og snakke om de høyt! Ikke fordi vi er «bedre enn de andre» fordi vi tar miljøvennlige valg, men fordi vi gjør noe bedre nå, enn det vi selv gjorde før og for at generasjonen etter oss skal huske oss for det. Og viktigst av alt: ikke gi opp å engasjere oss! 

Nok preik for i dag. Nå må jeg snart avrunde. Men ville bare si en siste ting for i dag: jeg savner å lese blogger og skravle i kommentarfelt! Alltid! Tar meg en tur innom bloggene deres snart. God torsdag til alle! 

I hjertet mitt nå

Jeg har ikke fått skrevet om alle de fine øyeblikkene jeg har hatt i juni så langt. Vi har jo egentlig gjort mye fint, men tiden har ikke strukket til for å tenke igjennom og ta vare på øyeblikkene via ord og kamera.

Vi har vært hos gode naboer i bursdag, og skravlet om hager. Jeg har besøkt min venninne som flyttet inn i ny leilighet i Bjørvika. Vi har vært på Røsholmstranda og badet. Funnet sukkererter og modne jordbær hver dag. Sett hvordan magnoliaen jeg alltid har drømt om å ha i hagen, endelig blomstret. For den er visst av typen som blomstrer sent.

De beste øyeblikkene er når man får til å være 100% til stede. Jeg mener at det er en kunst å få det til. Når man har akkurat passe med aktiviteter, når man ikke må stresse over hva man skal gjøre om en time eller om en dag, da kan man nyte sekundene sammen. Jeg tror det er en forskjell fra da jeg var i byen. Jeg har egentlig rømt litt når vi flyttet hit. Det har vært en deilig form for rømning. Også for resten av familien tror jeg. På privaten har vi det så fint. (Myggen på Helgelandsmoen er kanskje det eneste vi kunne vært foruten).

Og det står jo i sterk kontrast til jobblivet mitt. Jeg sliter med det å sitte på hjemmekontor med et prosjekt hvor jeg har veldig lite autonomi. Jeg prøver å se for meg hvordan jeg kunne endret på ting for å få oss til å jobbe annerledes, men jeg klarer ikke å se for meg hvordan eller om det skulle hjelpe. Hvordan kunnskapen min kan komme til nytte i prosjektet. Det værste med å være utbrent akkurat nå er vel at jeg ikke har mange andre oppdrag å gå til. Slik er det å freelance. I dag føler jeg meg relativt bra, fordi jeg vet at det er helg og jeg vet at jeg har startet prosessen med å finne en fast jobb. Denne gangen skal jeg prøve å være ærlig med med selv på alle måter, bruke magefølelsen mer og ta meg god tid. Frem til jeg faktisk får den jobben, må jeg belage meg på å holde ut i oppdraget en stund til. Det blir en utfordring, men med en god sommerferie så håper jeg at jeg får nok energi til det. Håper ellers du har det bra, at du nyter sommeren og at vi ses igjen her snart!

Første år i blomst

I år er første året vår vakre Aïcha-rose er i blomst. Det er en rose som jeg har drømt om å ha i hagen siden jeg begynte å drømme om å ha egen hage. Mamma har hatt den hos seg i mange år, og siden den er en slyngrose så har den slengt seg over verandaen til mitt barndomshjem og var et tegn på at sommerferien var like rundt hjørne. Den pryder opp med sine toner av hvitt og gult om hverandre. Det er noe av det vakreste ved den og dessuten synes jeg at pollenbærerne er ganske art deco.
Aïcha er engangsblomstrende, men den skal i teorien blomstre lenge. Om den er godt etablert kan den blomstre flere ganger om sommeren, så vi prøver å få den til å trives godt.

Nå om dagen

Nå er sommeren her! Litt utrolig at vi allerede er midt i den perioden som alle venter på hele året. Det er så godt, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt fred i sjela og ro til å nyte tiden ordentlig. Og ikke minst være mye det stedet jeg elsker mest å være, nemlig hagen!

 
Men i år ble mai og juni veldig hektiske måneder. I det siste har jeg følt meg skikkelig låst i en jobbsituasjon jeg ikke vil være i. Jeg begynner å spørre meg selv hvordan jeg kom hit, ettersom jeg ble selvstendig konsulent for tre år siden og hele poenget med det jo var at jeg kunne hoppe rundt fra oppdrag til oppdrag og gjøre litt som jeg ønsker og finne ut hva som passet meg. Litt ironisk at jeg nå snart har vært i ett samme oppdraget i 1,5 år, hvor jeg hele tiden har følt at oppdraget ikke har vært riktig, men jeg har fortsatt til tross for alle signalene kroppen min har sendt. Jeg har begynt å stille meg selv mange spørsmål. Vil jeg egentlig holde på med interaksjonsdesign? Hvilken del av designjobben liker jeg? Hvilken ikke?  Hvorfor trekkes jeg i andre retninger enn der hvor jeg står nå? Og: hva ellers skulle jeg ha gjort hvis jeg ikke gjør det jeg gjør nå?

Jeg tror det er slike ting som jeg prøver å finne svarene til om dagen. Nå som prosjektene snart går inn i en roligere fase, så håper jeg på å få en periode hvor jeg kan tilbringe enda mer tid ute, og finne litt rom til å tenke ut en retning videre. Jeg sender i mellomtiden med noen glimt fra juni så langt, og håper det ikke blir for lenge til neste gang vi ses!