Kategori: tanker


  • Fjorårets fine – del 2

    Her kommer fjorårets øyeblikk fra min Nikon FG-801 og Pentax1000. Men egentlig mest observasjoner om året som har vært.

    2024 ble det rolige året hvor jeg egentlig gikk rundt og forventet stor begivenheter. Det var ingen corona-tilbakefall, ingen stor flom som gjorde meg søvnløs. Jeg prøve å selge tjenestene mine inn hos flere potensielle oppdragsgivere, oppdaterte portføljen min og skrev flere titalls med tilbud, føltes det ut som. Det ble ingen nye kunder. Og heller ingen nye kriser som påvirket oss direkte.

    Fra Isak sin bursdag

    I 2020 var Isak fortsatt i magen min, og ingen visste hva dette nye farlige viruset var. I 2022 byttet han barnehage til dagmamma da vi flyttet, og jeg sjonglerte deltidsoppdrag og barnepass. I 2023 kom det en stor flom som ga meg mange våkenetter og som gjorde at vi for sikkerhets skyld bestemte oss for å spørre om å overnattet hos venner, fordi de bor i et mindre flomutsatt område. Men i 2024 var jeg fortsatt ofte anspent og stresset uten å vite helt hvorfor.

    Georginer fra hagen

    Skyene over hagen om sommeren.

    En fin dag i juni
    Sommerdietten.
    Stua i sommersol.

    Etter et par år med slike unntakstilstander har jeg blitt vant til den sosiale tomheten og min intense hang-up på beredskap. Jobb og venner har vært viktige, selvsagt, men det viktigste har vært familien og, faktisk kjøkkenhagen: Å ha plassen, kunnskapen og erfaringen til å skalere opp matproduksjon om en krise skulle inntreffe. Selv om jeg vet at jeg lurer meg selv litt, for alle vet jo at sånne små kjøkkenhager ikke er nok til å overleve av. Men, men. Poenget er å føle at man jobber i steg av å bli litt mindre sårbar og jeg føler meg på god vei mot det.

    Eukalyptusblomsten jeg fikk fra farmoren til Isak.

    B & I ved Røsholmstranda
    Høstbilde

    I 2024 fikk vi alle beredskapsbrosjyren i posten. På side nummer to var det et bilde av bygda mi. Coopen ved Riksvei 7 og veien jeg pleide å gå til skolen var fullstending oversvømt og ugjenkjennelig. Det satte et støkk i hjertet mitt, samtidig som en annen stemme i meg tenkte at dette får folk til å våkne opp.

    Fra årets planteboks med georginer.

    Som jeg også skrev i et tidligere innlegg så tror jeg nå at vi trenger større og oftere kriser, for at vi som samfunn skal endre oss i riktig retning . Men jeg observerer også utrolig mange løsningsorienterte og kreative mennesker, spesielt på sosiale medier, som deler alt fra søm til matkonservering.

    Alt det vi lærer kan vi dele med andre lokalt, og det gjør meg til syvende sist forsiktig optimistisk og håpefull. Håper bildene har vært til glede. Fjoråret var egentlig et utrolig vakkert år, også med mange rolige øyeblikk!


  • Blues

    » Pain reaches the heart with electrical speed, but truth moves to the heart as slowly as a glacier…»

    Barbara Kingsolver, Animal Dreams

    Bilde ble tatt med mitt Nikon filmkamera i våres. Og det får meg til å føle meg ordentlig hjemme. Sitatet er fra en av mine favorittforfattere.

    Jeg kjenner ordentlig på depresjon nå. Jeg klarer ikke å formulere hvordan det føles. Ihvertfall ikke så godt som jeg skulle ønske. Men jeg prøver å skrive litt innimellom. Man sier at man finner en styrke i seg selv i vanskelige tider, og det er vel den jeg leter etter…


  • Desember i Orange

    Vi er hjemme fra en vakker uke hos Isak sin fadder i Orange. Det var en flott uke på mange måter. Vi fikk utforsket Orange og Avignon, gått både turer i både byene og i naturen rundt. Det er dog deilig å være tilbake i stugu. Ikke minst fordi vi har en tendens til å stappe veldig mange opplevelser inn på kort tid som man ofte gjør i ferier. Men nå får vi opplevelsene litt på avstand og tid til å bearbeide.

    Her er noen av våre fine øyeblikk!

    Litt fra Orange.

    Her er katten Poupuche som vi koste så masse med i løpet av ferien.

    Huset vi bodde i var et så koselig provensalsk hus med en nydelig hage.

    Et lite glimt av byen Orange.

    Nydelige utsikter fra en tur i området rundt huset hvor vi bodde.

    Et symbol som sikkert fulgte etter meg i Frankrike. Det så jeg over alt.

    Det var så nydelig å sluke litt kveldssol igjen.

    Her i hagen vokser rosmarin, lavender og timian som kjempestore busker. Det imponerer meget for hobbygarnere som meg!

    Og så et lite minne fra et kjempestort loppemarked med både gråstein og gull. Mye å se på for både store og små. Vi fikk med oss både fargeleggingsbøker og leker til en slikk og ingenting. Og hadde jeg bodd der så hadde vel stugu vært full av antikke skap, stoler og bord – for der var det mye å velge! Også billig!

    Det var vår årlige Frankrike-tur i bilder. Personlig er jeg glad for å være hjemme og få tilbake den romsligheten vi forventer og gir til andre her til lands. Som flerkulturell og mangespråklig må jeg kunne innrømme at det er det beste med å være norsk. Jeg verdsetter veldig at folk ikke blander seg inn i andres anliggende. Spesielt når man har med små barn å gjøre og har en «myk oppdragerstil» så blir det krasj med synet folk generelt har på barn andre steder i verden. Jeg er lei av sure og dømmende blikk som andre voksne gir meg fordi de forventer at jeg skal ha kontroll på barnet mitt. Hvor frekt er ikke det? Å ha en mening om noe så personlig som et annet sitt barn oppdragelse?

    Dessverre er jeg en person som prøver å forstå andres synspunkter altfor godt og det gjør at jeg ser på meg selv ofte gjennom andre sine øyne. Det er ikke en god følelse og det er noe som jeg virkelig må jobbe med å endre aktiv. Å stå i det. For i bunn og grunn vet jeg at jeg handler i mitt barns beste interesser og at det er riktig og det eneste som betyr noe.

    Anyhow. Jeg trengte å få det ut. Nå er det fredag og i morgen har jeg store planer om å finne en ledig frisør. (Jeg ble litt inspirert til en total makeover etter Paris) Kanskje er jeg optimist, men det kan jo ikke skade! Ses snart!


  • Når nettene blir lange

    Når man har små barn som forbereder seg til juleoppvisning i barnehagen er det lett for at «Musevisa» klistrer seg på hjernen og går på repeat. Nå føles nettene veldig lange. Vi er inne i de dagene hvor det er mørkt når man går til og hjem fra jobb, og hvis man ikke passer på å komme seg ut i pausene om dagen, kan man miste sjansen for å få litt dagslys på seg den dagen. Inntil videre har jeg klart å unngå min årlige vinterdepresjon ganske så godt, synes jeg. Jeg er ute de dagene pausene på jobb tillater det. Og så prøver jeg å gjøre noe praktisk, noe kreativt og noe litt sosialt – hver dag.

    Noe praktisk kan være så enkelt som en runde med støvsugeren, tørke over en hylle eller sette på en klesvask som har vært på vent en stund. Selv om huset stort sett er i kaos-tilstand uansett, og det tidvis er fristende å «gi opp alt» og da hjelper det litt å få unna smått og noe man har gått rundt å tenkt på lenge.

    Og så til noe kreativt. ( Og da tenker jeg noe annet enn designoppgavene jeg har på blokka hver dag). Sist uke tok jeg for meg en av de utallige oppskriften jeg har lagret på insta: en kålrett som ble helt nydelig. Tomater, paprika, gulrot, masse krydder og godt stekte kålbilter. Inn i ovnen og voila! Ikke dumt at den ble sunn også, synes jeg.

    Kål i tomatsaus

    Og så prøver jeg å få til å være litt sosial hver dag. Med folk utenom min nærmeste familie da altså. For det er viktig å holde landsbyen levende! (Selv om jeg er aldri så lite introvert). Noen dager holder det å sende en liten melding til ei venninne og spørre hvordan det går. Andre dager er det trivelig å møte gamle bekjente i nye omgivelser. På torsdag møtte jeg min venninne fra Singapore som var på besøk her i Oslo.

    Jarros flaske med Guava smak

    Den kvelden var jeg også heldig med å få plass på Kroki-kurs på samme kaféen! Jeg fikk tegnet med pasteller og snakket både med kjentfolk som jeg ikke hadde sett på lenge og veldig kreative, nye mennesker. Så det ble en kreativ dag også. Resultat:

    Tegning i oljepastell

    Jeg må si at julebelysning hjelper veldig mye på stemninga. Jeg har null i mot at folk starter tidlig med å henge de opp her i nabolaget. I helga var vi en tur på Hadeland glassverk for å handle julegaver og der var det så vakkert med alle lysene! Jeg har aldri vært så veldig gira på å henge opp sånt hos oss før desember, men siden vi drar til Frankrike om noen dager så tenkte jeg det hadde vært litt koselig å komme hjem med klare adventslys i vinduene. Så i går kom julestjernene opp i huset.

    Når julen nærmer seg så pleier det å bli tøffere for meg å holde depresjonen at bay. Jula er veldig ambivalent for meg. Koselige minner blander seg med vanskelige minner og så dukker det opp mange tanker om hva jeg skulle ha gjort annerledes og hvordan ting hadde blitt da. Og så er det i sær en ting som føles uutholdelig tung: vissheten om et nært familiemedlem av meg feirer jul alene fordi det føles for tungt og usikkert å være sammen med andre mennesker. Når de vonde følelsene kommer krypende mot jul, merker jeg også at omgivelsene forventer noe annet av meg enn det jeg klarer å gi.

    Men heldigvis har jeg en familie som jeg kan være åpen med om sånne ting. Og det kommer øyeblikk av ren glede, gjerne når jeg tidligere har gitt meg selv lov til å føle på alt det som er vanskelig.

    Og da mener jeg å virkelig føle på det.