1: en franskmann som leser. 2: Isak og Åsgårdstrand 3: det fine feriehuset vårt 4: gåtur i sommernatten 5: aften i Åsgårdstrand.
Jeg sitter i leiligheten til svogeren min i Hamar og har nettopp hatt en lur på sofaen. Vi låner leiligheten og er alene, Isak, Baptiste og jeg, for første gang siden Åndalsnes. Besøket fra Frankrike er på vei hjem. Vi har sammen vært på turer til Åsgårdstrand, Oslo og Hamar.
Denne ferien har vært en sånn typisk ferie mye logistikk og kontinuerlig tilpasning til av alles behov og ønsker. Innimellom alt så opphøyer vi de rolige, gledelige øyeblikkene vi får.
Isak sin fascinasjon over stranden, muslingene, tangen ved Åsgårdstrand. For en glede! Å spise pizza på verandaen til et lite feriehus, nydelig. Lesing og siestaer. Herlig! Å gå tur sent på kvelden og se solnedgangen i Åsgårdstrand. Vi har hatt det veldig fint.
Alt som går litt skeis er ikke så farlig. Så lenge alle er trygge. Og konflikter skal vi alltids klare å løse.
Og så kommer øyeblikk hvor vi alle er slitne. Hvor vi trenger at færre ting skjer på en gang. Franskmannen blir sånn at han spacer helt ut når han blir sliten. Jeg blir irritert og mister tålmodigheten. Heldigvis har vi vært flinke å avlaste hverandre denne ferien og vi har fått masse hjelp av feriegjestene våre, som Isak dessuten elsker. Det et så kjempefint å være sammen.
Og nå håper jeg det kommer dager uten noen planer, noen «på-sparket» dager før hverdagen starter igjen.
6: Astrid Lindgren i Vigelandsparken. En skjønnhet! 7: to franske gutter ved Akerselva 8: første bukett jeg har gitt bort i år. Alle georginene er sådd fra frø i år! 9: fetteren til Isak har laget dette dørskiltet som får meg til å fnise litt.
Sommeren er belønningen for å ha holdt ut den lange vinteren. Enten om det er fint vær eller regn så bugner alt rundt oss, og for meg er det en fryd for øyet uansett.
Her er mine øyeblikksbilder fra de to siste ukene. Turbilde, hagebukett, restemat og en fin postkasse vi kom over på tur med Isak. Lenge har de snakket om at vi må gjøre alle postkassene like her i velet vårt. Men jeg synes en postkasse er perfekt akkurat sånn. Vågal, personlige og upolert. Et uttrykk for hva folk bør strebe etter, og akseptere i livene våret. Og jeg vet selv, at det må jeg jobbe mot.
Jeg startet juni med time hos refleksologen. Det er ett eller annet med juni som markerer et nytt halvår for meg. Det er jo faktisk midt i året, og det er litt fint å finne tid til å resette seg og reflektere over det. Og pleie seg selv litt, ikke minst!
Etter timen ruslet jeg litt rundt på Ekeberg og kom over en gate med gamle murhus med de nydeligste hagene rundt. Se de svære peonene! Og jeg som har ventet i snart tre år på at mine to skal få blomster, men niks. Ingen action her i hagen.
Der på Ekeberg er peonene nesten som busker. Og husene har ellers helt nydelige, uperfekte, litt shabby, men veldig forseggjorte hager. Skulle ønske det var litt mer stemning for det her i nabolaget mitt. Nå har jeg prøvd å prakke på naboene mine selvsådde stokkroser, så vi får se hur det går.
På veien hjem plukket jeg med meg en liten villblomstbukett. Det fikk meg til å føle meg som om jeg var 10 år igjen, og at skoleavslutning var like rundt hjørnet. Det minnet ble forsterket av syrintrærne jeg gikk forbi. Oppi dalen hvor jeg kommer fra blomstrer jo syrinene litt uti juni, nærmere skoleavslutning. Jeg vet jo at jeg ikke er så ung lenger, men herregud så annerledes alt var da. Så mye enklere, på en måte. Selv om det var litt lukket, akkurat der jeg bodde.
I stugu har vi fått et nytt familiemedlem, nemlig en stakkars Strelitzia Nicolai. Min nærmeste venninne har kjøpt seg mikrohus og flyttet til et vakkert lite sted ved Romsdalsfjorden, og da trenger man jo å minimalisere litt. Så jeg har fått denne planten å passe på til ubestemt tid. Ompottingen lar vente på seg, så nå om dagen prøver jeg å gjenopplive den ved å helle på masse vann. Det ser ut til å gå sånn passe. Den trenger sårt en ompotting. Men så er det dette heite, tørre været som gjør det vanskelig for den også… uansett: Velkommen skal du være, Nicolai!
På søndag tok jeg og min nabo og venninne oss en tur opp til Tiurtoppen nærme Åsa. Vi fikk lurt inn en litt bedre lunsj og meditasjon på samme turen.
Vi var enige at dette var de mest perfekte meditasjonsforholdene vi noen gang har hatt: en deilig bris, varm sol, fuglekvitter og skyggene av furutrær som svaiet lett i vinden. Jeg følte meg veldig i ett med det. Og jeg er veldig takknemlig for min venninne som også er min nabo og som jeg kan prate med om alt og ingenting.
Over til hagen. Her blomstrer nå Aïcha og Jaques Cartier som har rekordmange knopper i år! Dette er bare starten.
I kjøkkenhagen er det fult kaos. Men det er mye salat, koriander og reddik å forsyne seg av. Poteter er det første gang jeg prøver i år, og de trives mildt sagt på bokashikomposten. (Siste pallekarm). Nå er jeg bare spent på om tomatplantene som har vokst seg så fine, har klart seg igjennom de kjølige nettene vi har hatt i det siste. I morgen skal jeg sjekke drivhusteltene! Jeg våger ikke å åpne de enda…
Og så er det vel litt greit med en oppdatering på noe annet enn hage, for jeg gjør andre ting om dagen også. Jeg leser James Baldwin sin «Go tell it on the Mountain» blant annet. Snart ferdig faktisk. En så sår og gripende historie tatt fra hans egen barndom i USA på 60-tallet preget av rasisme og generasjonstraumer.
Det er jo ikke så overraskende skildringer, men likevel blir jeg fortsatt så matt når jeg leser slike detaljerte beretninger om rasistiske overgrep i en tid hvor man tilsynelatende skulle bli behandlet likt av loven. Men Baldwin skrev virkelig gripende. Man kjenner ordene i hjertet, for å si det sånn. Det er lett å forstå at han er en av de store forfatterene i amerikansk litteraturhistorie.
Puh. Dette ble alt for i kveld.
Ps. En siste ting! Nå har jeg vært innom Oslofoto og fremkalt min første film på over 10 år. Må finne ut hvordan jeg scanner den, så legger jeg snart ut noe forhåpentligvis.
Det blir en tidlig sommer i år. Jeg ser at Aïcha rosen begynner å få store knopper. Lusen har forsynt seg godt, men regnet har hjulpet på og skylt bort de verste angrepene. Nå er det snakk om dager før knoppene springer ut! Også de to franske, Madame Isaac Pereire og Jaques Cartier får knopper opp nå. Jaques Cartier har overvintret godt og har blitt større enn i fjor.
Her er Aïcha, med dobbel knopp. Dette blir så vakkert!
Slik så min nydelige Madame Isaac Pereire ut i fjor. Det ble et hardt år for den, med mye regn. Jeg håper jeg får litt mer tid til å nyte blomstringen i år.
Ellers er det mye annet pent å se i romantikerbedet. En liten hvit og gul blomst som jeg ikke kan navnet på, men som har spredt seg i hele bedet. Et veldig pent ugress, spør du meg!
En alunrot med neonrosa blomster. Min yndingsalunrot!
Jeg har hatt et stort prosjekt på gang i våres. Nemlig beise terrassen! Siden jeg har hatt bedre tid enn ellers (minus to-tre uker med sjukdom, tett øre og ørebetennelse. Au!)
Jeg valgte fargen gråhvit og oppdaget, i det jeg hadde beisa ferdig, at den ble altfor kald i forhold til den blå husveggen. Men nå er det for sent! Da får vi velge oss en annen, dypere blåfarge neste gang vi skal male huset. Men krukken med blomster tar seg godt ut mot den lyse, nesten sandaktige fargen.
Stokkrosene har kommet opp i år og er på tredje året. Det vil si at jeg er litt usikker på om den vil blomstre i år, for stokkroser er jo toårige. Men så har jeg fjernet stammen før frøene ble ferdig utviklet, slik man skal gjøre for å få den til å blomstre på nytt året etter. Jeg krysser fingrene!
Jeg bruker ikke så mye parfyme som før, men i blant tar jeg en dæsj av denne herligheten her: Sea Samphire av Panier des Sens. Den var jeg så heldig å finne ved et besøk i Kew Gardens i London, andre året jeg og franskmannen datet. Hvem skulle ha trodd at livene våres kom til å bli snudd opp ned, noen måneder etter, når vi fikk vite om Isak?
Og apropos det, så har vi en liten en som nekter å gå og legge seg om kvelden. Så det blir mange kvelder på madrassen med småen. Mye kråkestup og trillebår og høylesning, før jeg og Isak begge sovner. Men så våkner jeg som regel, en stund etter. Jeg går inn på soverommet vårt og der, og får en nydelig solnedgang som avslutning på dagen. Det er så vakkert å bo her!
