Dette må ha vært sommerens sang: Raveena – Smile for Me!
Denne hadde vi med oss i bilen på vei til stranda, Hunderfossen, butikken, Oslo. Jeg tror det var akkurat den sangen vi trengte. En sang som fikk oss til å lette fra bakken og ikke ta livet så seriøst!
It’s bad a while…
We crack a smile, then we do it again…
How does it feel to be loved?
To know that,
you can’t be mad,
more than thrity minutes
if at that?
Stikker innom her for å dele dette bildet av pappa og bestemor, fra dagene da pappa var en liten pjokk. Og for noen dager det der måtte ha vært! En hverdag hvor ting var forutsigbart og livet gikk sin gang i menneskelig tempo… Folk utvekslet mye mer med hverandre, og var mer aktive i omgivelsene sine. Noe får meg til å savne det veldig i dag.
Igjen, lenge siden sist! Hvordan er livet hos deg denne dagen i mai?
For min del så sitter jeg og tenker på hvor fort sliten jeg blir. Hvor mye som har tatt oppmerksomheten min, og jeg har latt deg skje. Akkurat nå sitter jeg og tenker på et vennskap som gikk skeis i år, fordi en venninne forventet mer tilværelse enn det jeg kunne gi. Akkurat nå tenker jeg fortsatt på muligheter som kommer i år, fordi sommeren snart er her og hagen holder på å bli grønn og full av vårblomster.
Jeg kjenner både på glede, tristhet, nervøsitet og håp. I en slags ambivalent miks som gjør at jeg egentlig ikke føler noe ordentlig sterkt, bare litt av alt. Kjenner du det slik i blant?
Egentlig så er kanskje håpet sterkest i dag. Fordi jeg er litt lei av å skuffe andre, sørge over vennskap som ikke funker og litt sliten av å være engstelig for fremtiden. Jeg tror alt det vanskelige som jeg har følt på de siste årene har gitt meg et slags fokus på hva jeg ønsker og vil ha mer av.
Det er, som alltid, fint å være her på bloggen igjen og skrive litt om alt dette. Det har skjedd ting i livet mitt siden sist, men ingenting som er særlig stort. Dagene går i jobb og helgene i små turer og familietreff med B sin familie.
En ting som er ganske nytt og stort for meg er at jeg har startet ny hage på et lite småbruk som står ubrukt og som jeg har vært så heldig fått tilgang til! Jeg kjenner eieren godt og får bruke hagen som om den er min egen. Her har jeg plantet bærbusker og en Magnolia som skal være hardfør nok for området. Og siden bruket er en time unna, håper jeg bare at alt er på sin plass, og har overlevd disse tørre maidagene frem til jeg drar dit igjen på lørdag.
Hjemme så lovte jeg meg selv å ikke overdrive med dyrkingen i år, men ei heller i år gikk det helt som planlagt! Hihi! Det ble mange tomater, løk og flere typer gresskar en det som var planlagt. Og agurk som gardiner i vinduene!
Ellers så pusser jeg opp så smått hjemme, og gjør det som er mulig for meg å gjøre inne før vi skifter vinduer her etter hvert. Slik som å male tak eller pusse ned og olje slitte møbler. Det gir meg glede å jobbe fysisk, å være borte fra PCen de stundene jeg kan og komme i en slags flow som jeg så sjelden kjenner på når jeg har internett tilgjengelig.
Det er ikke mer å rapportere i dag. Men det føles godt å la fingrene danse på tastaturet og la tankene komme og gå litt. Det ble et litt meditativt innlegg i dag. Jeg håper du har det bra!
Fint å lese tankane dine her på bloggen, og eg kan kjenne meg igjen i mykje av det du skriv. Vil berre sende ein liten klem på ein torsdagskveld, håper du lager deg ein mjuk fredag 🙂
Tusen takk Silje! Koselig å se deg igjen her og følge med på deg på instagram 🙂
Her kommer fjorårets øyeblikk fra min Nikon FG-801 og Pentax1000. Men egentlig mest observasjoner om året som har vært.
2024 ble det rolige året hvor jeg egentlig gikk rundt og forventet stor begivenheter. Det var ingen corona-tilbakefall, ingen stor flom som gjorde meg søvnløs. Jeg prøve å selge tjenestene mine inn hos flere potensielle oppdragsgivere, oppdaterte portføljen min og skrev flere titalls med tilbud, føltes det ut som. Det ble ingen nye kunder. Og heller ingen nye kriser som påvirket oss direkte.
I 2020 var Isak fortsatt i magen min, og ingen visste hva dette nye farlige viruset var. I 2022 byttet han barnehage til dagmamma da vi flyttet, og jeg sjonglerte deltidsoppdrag og barnepass. I 2023 kom det en stor flom som ga meg mange våkenetter og som gjorde at vi for sikkerhets skyld bestemte oss for å spørre om å overnattet hos venner, fordi de bor i et mindre flomutsatt område. Men i 2024 var jeg fortsatt ofte anspent og stresset uten å vite helt hvorfor.
Etter et par år med slike unntakstilstander har jeg blitt vant til den sosiale tomheten og min intense hang-up på beredskap. Jobb og venner har vært viktige, selvsagt, men det viktigste har vært familien og, faktisk kjøkkenhagen: Å ha plassen, kunnskapen og erfaringen til å skalere opp matproduksjon om en krise skulle inntreffe. Selv om jeg vet at jeg lurer meg selv litt, for alle vet jo at sånne små kjøkkenhager ikke er nok til å overleve av. Men, men. Poenget er å føle at man jobber i steg av å bli litt mindre sårbar og jeg føler meg på god vei mot det.
I 2024 fikk vi alle beredskapsbrosjyren i posten. På side nummer to var det et bilde av bygda mi. Coopen ved Riksvei 7 og veien jeg pleide å gå til skolen var fullstending oversvømt og ugjenkjennelig. Det satte et støkk i hjertet mitt, samtidig som en annen stemme i meg tenkte at dette får folk til å våkne opp.
Som jeg også skrev i et tidligere innlegg så tror jeg nå at vi trenger større og oftere kriser, for at vi som samfunn skal endre oss i riktig retning . Men jeg observerer også utrolig mange løsningsorienterte og kreative mennesker, spesielt på sosiale medier, som deler alt fra søm til matkonservering.
Alt det vi lærer kan vi dele med andre lokalt, og det gjør meg til syvende sist forsiktig optimistisk og håpefull. Håper bildene har vært til glede. Fjoråret var egentlig et utrolig vakkert år, også med mange rolige øyeblikk!
