Her en liten hilsen fra Paris. Et lite postkort om du vil! Et med mange bilder.
Vi koser oss! Vi har spist nydelig mat fra bistroen på hjørnet, handlet vår årlige kvote med sko og truffet familie på museumsbesøk. Det er ikke hver dag man får dra på museum som er tilrettelagt for små barn. Paris har litt for alle og enhver.
Og jeg har samlet på bilder av nydelige blåe fasader og dører til inspirasjon.
Vi har vært her kun en dag og skal tilbringe kortere tid enn det vi vanligvis pleier. For i dag tar toget oss videre til Provence! À bientôt!
Når man har små barn som forbereder seg til juleoppvisning i barnehagen er det lett for at «Musevisa» klistrer seg på hjernen og går på repeat. Nå føles nettene veldig lange. Vi er inne i de dagene hvor det er mørkt når man går til og hjem fra jobb, og hvis man ikke passer på å komme seg ut i pausene om dagen, kan man miste sjansen for å få litt dagslys på seg den dagen. Inntil videre har jeg klart å unngå min årlige vinterdepresjon ganske så godt, synes jeg. Jeg er ute de dagene pausene på jobb tillater det. Og så prøver jeg å gjøre noe praktisk, noe kreativt og noe litt sosialt – hver dag.
Noe praktisk kan være så enkelt som en runde med støvsugeren, tørke over en hylle eller sette på en klesvask som har vært på vent en stund. Selv om huset stort sett er i kaos-tilstand uansett, og det tidvis er fristende å «gi opp alt» og da hjelper det litt å få unna smått og noe man har gått rundt å tenkt på lenge.
Og så til noe kreativt. ( Og da tenker jeg noe annet enn designoppgavene jeg har på blokka hver dag). Sist uke tok jeg for meg en av de utallige oppskriften jeg har lagret på insta: en kålrett som ble helt nydelig. Tomater, paprika, gulrot, masse krydder og godt stekte kålbilter. Inn i ovnen og voila! Ikke dumt at den ble sunn også, synes jeg.
Og så prøver jeg å få til å være litt sosial hver dag. Med folk utenom min nærmeste familie da altså. For det er viktig å holde landsbyen levende! (Selv om jeg er aldri så lite introvert). Noen dager holder det å sende en liten melding til ei venninne og spørre hvordan det går. Andre dager er det trivelig å møte gamle bekjente i nye omgivelser. På torsdag møtte jeg min venninne fra Singapore som var på besøk her i Oslo.
Den kvelden var jeg også heldig med å få plass på Kroki-kurs på samme kaféen! Jeg fikk tegnet med pasteller og snakket både med kjentfolk som jeg ikke hadde sett på lenge og veldig kreative, nye mennesker. Så det ble en kreativ dag også. Resultat:
Jeg må si at julebelysning hjelper veldig mye på stemninga. Jeg har null i mot at folk starter tidlig med å henge de opp her i nabolaget. I helga var vi en tur på Hadeland glassverk for å handle julegaver og der var det så vakkert med alle lysene! Jeg har aldri vært så veldig gira på å henge opp sånt hos oss før desember, men siden vi drar til Frankrike om noen dager så tenkte jeg det hadde vært litt koselig å komme hjem med klare adventslys i vinduene. Så i går kom julestjernene opp i huset.
Når julen nærmer seg så pleier det å bli tøffere for meg å holde depresjonen at bay. Jula er veldig ambivalent for meg. Koselige minner blander seg med vanskelige minner og så dukker det opp mange tanker om hva jeg skulle ha gjort annerledes og hvordan ting hadde blitt da. Og så er det i sær en ting som føles uutholdelig tung: vissheten om et nært familiemedlem av meg feirer jul alene fordi det føles for tungt og usikkert å være sammen med andre mennesker. Når de vonde følelsene kommer krypende mot jul, merker jeg også at omgivelsene forventer noe annet av meg enn det jeg klarer å gi.
Men heldigvis har jeg en familie som jeg kan være åpen med om sånne ting. Og det kommer øyeblikk av ren glede, gjerne når jeg tidligere har gitt meg selv lov til å føle på alt det som er vanskelig.
Det finnes en sang som heter «Waters of March» – som jeg liker så godt å høre på hver vår, når snøen smelter og det er ordentlig vårløsning. Det burde finnes en sang for november som heter «Fog of November».
Det er noe spesielt med denne siste høstmåneden, på samme måte som det er noe spesielt med den først vårmåneden. Tåken som legger seg som en dyne over skogen, over alle trærne som har felt løvet, nærmest for beskytte de for frosten som snart kommer. Her på Moen varierer tåka like mye som solnedgangene. Noen dager dekker den alt. Forrige fredag var den som et tykt lag som hang i lufta. Da var det planleggingsdag i barnehagen, så Isak, jeg og nabojenta med mammaen tok en tur til barnehagen sin grillhytte i skogen.
Det er nesten slik med tåke som det er med regnbuer. Det er noe magisk over de, og noe som gjør at en nesten får lyst til å være i ett med de. Og faktisk føltes det litt sånn ut med tåka denne dagen.
Og når først sola skinner på en novemberdag så kommer det varmeste lyset inn på stugu på kjøkkenet. Lyset brytes i den lille krystallkula som jeg har hengende i vinduet og lager små dotter med regnbuer. Og den gir næring og lys til den nye korallkaktusen jeg fikk som en forsinket bursdagsgave. Så da håper jeg den begynner å trives hos oss!
