Det er noe jeg har kjent på lenge. Helt siden vi kom hjem fra ferien. Jeg står stille. Metaforisk mener jeg, for jeg beveger meg jo fysisk hele tiden. Ute i hagen, husarbeid, ut på skogstur innimellom. Jeg er egentlig veldig aktiv.

Likevel er ting ikke helt som de skal. Jeg går ikke «fremover» i livet som de sier. Jeg tar kurs, men det går kjempesakte. Informasjonen vil liksom ikke inn i hodet. Jeg endrer detaljer på CV-en og sender søknader uten at det skjer mye. Jeg prøver å hjelpe en venninne med nettsiden hennes, men føler meg helt tom for inspirasjon. Jeg bruker flere dager på å komme litt videre med designforslaget. Det plager meg mer en vanlig, at alt går så himla tregt. Akkurat nå føles det som om alt står stille.

Og i verden skulle vi ha gått fremover. Menneskeheten skulle ha modnet nå, nok til å stå sammen. Vi skulle ha stoppet vanviddet som har pågått i Gaza i mange måneder nå. Den enorme lidelsen som påføres barn hver dag. Tenk at det snart er ett år siden bombingen startet. Og noen ganger føles det som om vi ikke er et lite skritt i riktig retning engang.