Ønsker om kjærlighet

Hvis du har lest bloggen min før, så vet du kanskje at jeg er av typen som blir veldig påvirket av ting som skjer i verden.

Egentlig er det jo fint å være sånn, tenker jeg. Men i blant blir det for tungt å ikke akseptere at verden er så urettferdig. Noen ganger får jeg lyst til å lukke øynene og hjertet og late som alt det forferdelige ikke skjer. Men det klarer jeg ikke. Jeg velger heller å bli rasende og trist.

Jeg har en stille bønn om at vi mennesker våkner opp. At vi klarer å skjønne når statslederne vi stemmer på, spiller på frykt og hat. At vi klarer å finne rettferdige løsninger, men at vi innser at vi må gi avkall på noe for å få de til. Klarer vi det, så kan generasjonene fremover leve i fred. Og freden vil avle mer fred, åpenhet og kjærlighet.

Jeg må overbevise meg selv om at det er mulig. Må tenke at det er mulig selv om jeg ikke ser det i verden rundt meg. Jeg må fortsette å se det beste i mennesker. Se etter kjærligheten. Og prøve å være den beste jeg kan selv.

Synes denne sangen av Hundred Waters sier det så fint:

Don’t let me show cruelty
Though I may make mistakes
Don’t let me show ugliness
Though I know I can hate
And don’t let me show evil
Though it might be all I take

Show me love
Show me love
Show me love

Å ligge brakk

Når jord ligger brakk er det en god ting. Jorda får tid til å hvile og regenerere seg. Nye vekster slipper til. De som er naturlige for habitatet. De som passer så godt at de kan vokse seg store og sterke. Jorda klarer alltid å helbrede seg selv. Mettes med næring og energi fra omgivelsene. 

Blogginga har ligget brakk i sommer. Og det har vært litt godt. For å la nye ideer å komme inn. Uten å måtte nødvendigvis gjøre noe med de der og da. La de synke litt inn, la de bearbeides, komposteres litt før jeg kaster meg over en ny ide. Kjenne på sterke følelser er også nødvendig. Ikke alltid godt, men nesten alltid nødvendig. Spesielt når man har lett for å bli overvelda. 

Egentlig så ble jeg blitt tvunget til å ta en pause fra blogginga siden vi har vært opptatt med å reise, få besøk, jobbsøking, oversvømmelse og litt familiedrama. Jeg åpnet instagram igjen, for det er fortsatt koselig å dele små øyeblikk, og Isak og jeg har laget mange fine buketter i sommer!  Blogger er en skikkelig kjip platform å dele i nuet på. Bildene legger seg ikke rett, kommer ut med dårlig oppløsning, malen er ikke responsiv – the list goes on. Jeg er mer fan av blogginnlegg, enn det jeg er av korte instagram innlegg. Altså, det trenger ikke å bli en lang avhandling hver gang, men et lite bilde og et par setninger. Det kunne jeg ha klart om jeg ikke måtte ha pc-en hver gang for å være sikker på at bildene får riktig oppløsning og legger seg riktig i innlegget. 

Her er noen bilder fra kanskje den dagen i sommer hvor jeg har vært mest engstelig, nemlig før ekstremværet Hans. Vi brukte alt vi hadde av blomster i hagen til å lage oss buketter, og det var egentlig ikke dumt. Det var mange flere blomster som kom ei uke senere. 

Vi bor like ved Storelva og det var skummelt å følge med på nyhetene og se flere steder i Hønefoss som ble evakuert, og fortsatt er det nå, noen uker etterpå. Hos oss ble naboene våre et stykke unna, de som bor helt ytterst ved elva evakuert mot slutten av flommen. Jeg tipper det var mest på grunn av fare for jordras. Jeg hadde skikkelige nerver for å sende Isak i barnehagen som er så nærme elva også. Men personalet der passet godt på, sjekket vannstanden ofte og helikoptre fløy ofte rundt for å følge med på utviklinga. Her er et bilde fra Storelva som har helt fantastiske solnedganger.  

Jeg har tenkt en del på at slikt ekstremvær kan skje oftere. Dette kan bli vanlig. Det kan bli verre! Hvem vet? Ingen vet! Og hva mer kan vi liksom gjøre? Vi spiser nesten ikke kjøtt hjemme hos oss, kjøper så mye som mulig brukt, har ikke pusset opp, velger alltid økologisk om vi kan, komposterer matavfallet vårt og dyrker en del av maten vår selv. Men det føles litt forgjeves når man vet hvor mikroskopisk effekt på klimaet det har og når man i tillegg observerer at de fleste andre ikke endrer noe som helst. At alt fra biler, elektronikk til interiør byttes ut oftere enn før. At det flere steder her til lands oppleves som en skam å kjøpe ting som andre har brukt og at det er «sært» å velge å ikke kaste seg på det hysterisk høye forbruket bare for å «passe inn». Ja, jeg er enig i at det er et altfor stort ansvar på forbrukeren, men skal vi vente på at politikerene strammer det inn for oss på en eller annen måte? Hvordan skal det liksom skje? 

Til tider blir jeg ganske oppgitt, men jeg tenker at vi som bryr oss bare må fortsette å gjøre så godt vi kan. Stemme ved lokalvalget til høsten. Prøve å påvirke naboen. Være stolt av de miljøvennlige valgene vi tar, og snakke om de høyt! Ikke fordi vi er «bedre enn de andre» fordi vi tar miljøvennlige valg, men fordi vi gjør noe bedre nå, enn det vi selv gjorde før og for at generasjonen etter oss skal huske oss for det. Og viktigst av alt: ikke gi opp å engasjere oss! 

Nok preik for i dag. Nå må jeg snart avrunde. Men ville bare si en siste ting for i dag: jeg savner å lese blogger og skravle i kommentarfelt! Alltid! Tar meg en tur innom bloggene deres snart. God torsdag til alle! 

Små hverdagsgleder

Mandagens utsikt fra hjemmekontoret. 

Mandagens utsikt fra kjøkkenet. 

Når man får med snøfnugg på et mobilbilde, da snør det godt. 

Disse nellikene som var i buketten jeg fikk av min kjære har holdt usedvanlig lenge. 

Er godt i gang med «Syv meninger med livet» av Thomas Hylland Eriksen. Her er et utdrag fra kapittelet om «Knapphet». Er forøvrig litt usikker på om boka har en rød tråd. Vi får se.

Og så fikk jeg en ny bukett av min kjære i går. Jeg tror han har funnet en favorittblomsterbutikk like ved jobben. Heldige meg! 

Plutselig kom minusgradene tilbake. Hele 13 kuldegrader i dag morges! Men sola var skarp, en slags påskesol, da vi kavet oss igjennom snøen på akebrett på vei til barnehagen. Utpå ettermiddagen begynte snøen for alvor å smelte, asfalten begynte å titte frem og det var lang tyngre å komme seg hjem fra barnehagen med en gutt på akebrett. Jeg mistenker at vi snart får vår årlige mini-flom her i nabolaget.

Mars, du er en litt vimsete måned, du. Litt sånn «all over the place». Litt slik som Susannah McCorkle synger i «Waters of March»:

The mystery of life

The steps in the hall

The sound of the wind

And the waterfall

It’s the moon floating free

It’s the curve of the slope

It’s an ant, it’s a bee

It’s a reason for hope

And the river bank sings

Of the waters of March

It’s the promise of spring

It’s the joy in your heart

Gratulerer med kvinnedagen!

Verden over går kvinners rettigheter i revers. Jeg synes det er helt høl i hue at flere vestlige land går i retning av å begrense kvinner å bestemme over sin egen kropp, en rettighet som av så mange anses som grunnleggende. Det er helt åpenbart at de rettighetene vi har, ikke er en selvfølge – og desto viktigere er det å verne om og kjempe for de. Jeg skulle gjerne ha vært med og markert det tydeligere i dag, for de siste årene har jeg begynt å bli litt sinna på verden. Men i dag sitter jeg her og tar igjen masse jobb med snikende følelse av bihulebetennelse.

Ville uansett bare si: gratulerer, kjære damer! Jeg er så inspirert av så mange fantastiske kvinner der ute, og kampen så mange kjemper. I perioder av livet mitt har jeg hatt det så tøft, men jeg har tenkt på så mange flotte og sterke damer som jeg kjenner som har kommet seg igjennom mange tøffe situasjoner. Jeg tror jeg at jeg finner en styrke jeg ikke visste at jeg hadde, gjennom alle de. Og derfor vil jeg også si takk. Takk for all den jobben dere har gjort før oss! Vi skal kjempe videre…

Til inspirasjon vil jeg dele denne linken til Lombard Historical Society som viser ulike propaganda plakater for og imot stemmerettsforkjempere i USA ved begynnelsen av forrige århundre. Ganske komisk hvordan noen siktet på å skremme menn med at de måtte passe på barna , i mens damene var ute å stemte. Godt å vite at at man lever i et land hvor man kan tenke at det er historie og le av det.