Kategori: livet

Når jord ligger brakk er det en god ting. Jorda får tid til å hvile og regenerere seg. Nye vekster slipper til. De som er naturlige for habitatet. De som passer så godt at de kan vokse seg store og sterke. Jorda klarer alltid å helbrede seg selv. Mettes med næring og energi fra omgivelsene. 

Blogginga har ligget brakk i sommer. Og det har vært litt godt. For å la nye ideer å komme inn. Uten å måtte nødvendigvis gjøre noe med de der og da. La de synke litt inn, la de bearbeides, komposteres litt før jeg kaster meg over en ny ide. Kjenne på sterke følelser er også nødvendig. Ikke alltid godt, men nesten alltid nødvendig. Spesielt når man har lett for å bli overvelda. 

Egentlig så ble jeg blitt tvunget til å ta en pause fra blogginga siden vi har vært opptatt med å reise, få besøk, jobbsøking, oversvømmelse og litt familiedrama. Jeg åpnet instagram igjen, for det er fortsatt koselig å dele små øyeblikk, og Isak og jeg har laget mange fine buketter i sommer!  Blogger er en skikkelig kjip platform å dele i nuet på. Bildene legger seg ikke rett, kommer ut med dårlig oppløsning, malen er ikke responsiv – the list goes on. Jeg er mer fan av blogginnlegg, enn det jeg er av korte instagram innlegg. Altså, det trenger ikke å bli en lang avhandling hver gang, men et lite bilde og et par setninger. Det kunne jeg ha klart om jeg ikke måtte ha pc-en hver gang for å være sikker på at bildene får riktig oppløsning og legger seg riktig i innlegget. 

Her er noen bilder fra kanskje den dagen i sommer hvor jeg har vært mest engstelig, nemlig før ekstremværet Hans. Vi brukte alt vi hadde av blomster i hagen til å lage oss buketter, og det var egentlig ikke dumt. Det var mange flere blomster som kom ei uke senere. 

Vi bor like ved Storelva og det var skummelt å følge med på nyhetene og se flere steder i Hønefoss som ble evakuert, og fortsatt er det nå, noen uker etterpå. Hos oss ble naboene våre et stykke unna, de som bor helt ytterst ved elva evakuert mot slutten av flommen. Jeg tipper det var mest på grunn av fare for jordras. Jeg hadde skikkelige nerver for å sende Isak i barnehagen som er så nærme elva også. Men personalet der passet godt på, sjekket vannstanden ofte og helikoptre fløy ofte rundt for å følge med på utviklinga. Her er et bilde fra Storelva som har helt fantastiske solnedganger.  

Jeg har tenkt en del på at slikt ekstremvær kan skje oftere. Dette kan bli vanlig. Det kan bli verre! Hvem vet? Ingen vet! Og hva mer kan vi liksom gjøre? Vi spiser nesten ikke kjøtt hjemme hos oss, kjøper så mye som mulig brukt, har ikke pusset opp, velger alltid økologisk om vi kan, komposterer matavfallet vårt og dyrker en del av maten vår selv. Men det føles litt forgjeves når man vet hvor mikroskopisk effekt på klimaet det har og når man i tillegg observerer at de fleste andre ikke endrer noe som helst. At alt fra biler, elektronikk til interiør byttes ut oftere enn før. At det flere steder her til lands oppleves som en skam å kjøpe ting som andre har brukt og at det er «sært» å velge å ikke kaste seg på det hysterisk høye forbruket bare for å «passe inn». Ja, jeg er enig i at det er et altfor stort ansvar på forbrukeren, men skal vi vente på at politikerene strammer det inn for oss på en eller annen måte? Hvordan skal det liksom skje? 

Til tider blir jeg ganske oppgitt, men jeg tenker at vi som bryr oss bare må fortsette å gjøre så godt vi kan. Stemme ved lokalvalget til høsten. Prøve å påvirke naboen. Være stolt av de miljøvennlige valgene vi tar, og snakke om de høyt! Ikke fordi vi er «bedre enn de andre» fordi vi tar miljøvennlige valg, men fordi vi gjør noe bedre nå, enn det vi selv gjorde før og for at generasjonen etter oss skal huske oss for det. Og viktigst av alt: ikke gi opp å engasjere oss! 

Nok preik for i dag. Nå må jeg snart avrunde. Men ville bare si en siste ting for i dag: jeg savner å lese blogger og skravle i kommentarfelt! Alltid! Tar meg en tur innom bloggene deres snart. God torsdag til alle!