Livet i det siste

Hallo! Hvordan har sommeren startet for deg i år?

Jeg startet juni med time hos refleksologen. Det er ett eller annet med juni som markerer et nytt halvår for meg. Det er jo faktisk midt i året, og det er litt fint å finne tid til å resette seg og reflektere over det. Og pleie seg selv litt, ikke minst!

Etter timen ruslet jeg litt rundt på Ekeberg og kom over en gate med gamle murhus med de nydeligste hagene rundt. Se de svære peonene! Og jeg som har ventet i snart tre år på at mine to skal få blomster, men niks. Ingen action her i hagen.

Der på Ekeberg er peonene nesten som busker. Og husene har ellers helt nydelige, uperfekte, litt shabby, men veldig forseggjorte hager. Skulle ønske det var litt mer stemning for det her i nabolaget mitt. Nå har jeg prøvd å prakke på naboene mine selvsådde stokkroser, så vi får se hur det går.

På veien hjem plukket jeg med meg en liten villblomstbukett. Det fikk meg til å føle meg som om jeg var 10 år igjen, og at skoleavslutning var like rundt hjørnet. Det minnet ble forsterket av syrintrærne jeg gikk forbi. Oppi dalen hvor jeg kommer fra blomstrer jo syrinene litt uti juni, nærmere skoleavslutning. Jeg vet jo at jeg ikke er så ung lenger, men herregud så annerledes alt var da. Så mye enklere, på en måte. Selv om det var litt lukket, akkurat der jeg bodde.

I stugu har vi fått et nytt familiemedlem, nemlig en stakkars Strelitzia Nicolai. Min nærmeste venninne har kjøpt seg mikrohus og flyttet til et vakkert lite sted ved Romsdalsfjorden, og da trenger man jo å minimalisere litt. Så jeg har fått denne planten å passe på til ubestemt tid. Ompottingen lar vente på seg, så nå om dagen prøver jeg å gjenopplive den ved å helle på masse vann. Det ser ut til å gå sånn passe. Den trenger sårt en ompotting. Men så er det dette heite, tørre været som gjør det vanskelig for den også… uansett: Velkommen skal du være, Nicolai!

På søndag tok jeg og min nabo og venninne oss en tur opp til Tiurtoppen nærme Åsa. Vi fikk lurt inn en litt bedre lunsj og meditasjon på samme turen.

Vi var enige at dette var de mest perfekte meditasjonsforholdene vi noen gang har hatt: en deilig bris, varm sol, fuglekvitter og skyggene av furutrær som svaiet lett i vinden. Jeg følte meg veldig i ett med det. Og jeg er veldig takknemlig for min venninne som også er min nabo og som jeg kan prate med om alt og ingenting.

Over til hagen. Her blomstrer nå Aïcha og Jaques Cartier som har rekordmange knopper i år! Dette er bare starten.

I kjøkkenhagen er det fult kaos. Men det er mye salat, koriander og reddik å forsyne seg av. Poteter er det første gang jeg prøver i år, og de trives mildt sagt på bokashikomposten. (Siste pallekarm). Nå er jeg bare spent på om tomatplantene som har vokst seg så fine, har klart seg igjennom de kjølige nettene vi har hatt i det siste. I morgen skal jeg sjekke drivhusteltene! Jeg våger ikke å åpne de enda…

Og så er det vel litt greit med en oppdatering på noe annet enn hage, for jeg gjør andre ting om dagen også. Jeg leser James Baldwin sin «Go tell it on the Mountain» blant annet. Snart ferdig faktisk. En så sår og gripende historie tatt fra hans egen barndom i USA på 60-tallet preget av rasisme og generasjonstraumer.

Det er jo ikke så overraskende skildringer, men likevel blir jeg fortsatt så matt når jeg leser slike detaljerte beretninger om rasistiske overgrep i en tid hvor man tilsynelatende skulle bli behandlet likt av loven. Men Baldwin skrev virkelig gripende. Man kjenner ordene i hjertet, for å si det sånn. Det er lett å forstå at han er en av de store forfatterene i amerikansk litteraturhistorie.

Puh. Dette ble alt for i kveld.

Ps. En siste ting! Nå har jeg vært innom Oslofoto og fremkalt min første film på over 10 år. Må finne ut hvordan jeg scanner den, så legger jeg snart ut noe forhåpentligvis.

God kveld!

Kamerarull fra Paris

Neida. Det er svært lenge siden jeg fremkalte faktiske kameraruller. Men når jeg åpner minnekortet på PC-en så føles det fortsatt litt slik ut. Jeg gjør det så sjelden at jeg glemmer litt hva jeg har tatt bilder av og får meg noen hyggelige overraskelser.

Og her kommer noen små øyeblikk fra vakre Paris! Vi bodde på en Airbnb med en nydelig, grønn bakgård.

I Jardins du Louxembourg var det fortsatt så mange georginer i blomst.

Jeg måtte ta en titt innom en tilfeldig blomsterbutikk. Og der var det mye fint! Det er så synd at buketter lever så kort og er for skjøre til å frakte med seg hjem. Jeg hadde lyst på en tørket bukett, men jeg har ikke helt vendt meg til trenden. Synes den er litt kitsch enda.

Noen flotte Art Nouveau detaljer på en dør i nabolaget vårt. Se også den nydelige mosaikken!

Mer fra Jardins du Louxembourg.

En gang må vi prøve disse seilbåtene i parken sammen med Isak.

Det var så koselig, dette gjerdet i fransk blått med søte, skjøre fuchsia som stikker ut. Tenk å ha glede av disse helt ut november og kanskje desember til og med!

Det ble atter en gang bilder av mye grønt. Kanskje det er fordi det er i parkene at vi kan «slippe Isak løs» og ikke være redd for trafikken. Eller kanskje det rett og slett er fordi det er en som elsker blomster bak kameraet!

Salut!

Hei igjen! Nå er jeg faktisk tilbake fra en liten ferietur til Paris. Det ble den mest intense Paristuren vi har hatt. Vi traff venner og slektninger av franskmannen hver dag og prøvde å få inn litt handling innimellom slagene. Isak hang med på alt, selv om det er utfordrende å svitsje mellom alle språkene som treåring.

Introverte meg ser alltid for meg at jeg blir utslitt av å møte så mange mennesker, men når det gjelder Parisere så blir vi sittende lenge å prate og jeg skulle egentlig ønske jeg hadde enda mer tid til det. Vi inviterer alle til å komme på besøk til oss på lille Helgelandsmoen. Vi kan friste med lange skogsturer og kanoturer! «Bare ikke kom når myggen er på sitt værste!» sier vi. Og håper bare på at vi har nok av andre morsomme ting vi kan fylle en uke med.

Jeg klarte faktisk å motstå fristelsen til å kjøpe nye ting. Jeg droppet en ny Goutal-parfyme og gikk heller ikke bananas på te-butikkene som jeg pleier. (På tide å legge inn litt ekstra penger hos Redd Barna etter alt som skjer i Gaza, nå etter TV-aksjonen også.)

Utover det var vi på kafébesøk hver dag. Jeg fikk ikke knipset mange bilder, men de du ser over koselig kafé i nærheten av Airbnben vår. Og litt artig gatekunst.

Jeg tenker på hvor rart det er å komme tilbake til Norge. Vi hilser så vidt på naboene hjemme (vi har prøvd altså), men i Paris kan fremmede starte lange samtaler uten å ha møtt hverandre før. Det er så mye kunst, liv, eksperimenter. Det er pussig hvordan så mye er «tillatt» der i motsetning til her. Og man blir jo litt blind på det når man lever sitt vanlige norske, hverdagsliv. 

Inniblant savner man jo også bare bylivet. Men alt i alt er jeg jo veldig glad for at vi er tilbake i vår lille stugu. Vi kom hjem til snø, og vi dro fra et land hvor georginer var i full blomst enda. Noen av de fikk jeg faktisk tatt bilder av med kameraet mitt og skal dele de snart! Ciao!

Vakre vinterdager

De siste månedene har jeg bevisst blitt flinkere på å ta med meg kameraet mitt når vi skal ut på tur. Jeg var så flink til det før, men nå er det jo så mye lettere å bare dra frem telefonen og snappe et bilde. Det er jo ganske synd, for jeg har virkelig et fantastisk kamera. Så fremover tenkte jeg å bli flinkere og ta bilder med kameraet, et par ganger i uka.

Så da har jeg startet med søndagsturene våre. Vi går som regel den samme runden. Vi starter å gå mot byggeplassen til en landskapsbedrift, et mildt sagt lite pent område som ligger inntil et veldig fint naturreservat. Og så tar vi turen over engen og til stiene i skogen. Og derfra kan vi bestemme lengden på turen etter dagsformen. Innimellom treffer vi på rådyr, rev eller hare.

Det er ett eller annet med denne vinteren som gjør den så ekstra spesiell og vakker. Det var noen dager her med helt tett tåke. Fuktigheten la seg på greiner og nåler, og de så ut som små pigger. Man fikk en slags fornemmelse av at alt var dynket i strø-sukker, nesten kandisert. Ikke rart Isak har lyst å smake på snø og is hele tiden.

Og om morgenen oppdaget jeg at månen hadde forflyttet seg til nordsiden av huset. Den så jo kjempestor ut for meg, og så fin mot den den sterke blå himmelen ved daggry. Men her på bildet er den som en liten dott i det fjerne. Sånn er det med bilder innimellom. Man har dessverre ingen kameralinser som kan se akkurat slik øye ser. Det er noe fint med det og.