For noen dager siden kom vi tilbake fra en nydelig sommertur til Åndalsnes. Det var vår første biltur som familie, det første stedet vi har reist på ferie utenom familiebesøk til Frankrike. Og forhåpentligvis er det ikke siste gang vi besøker min barndomsvenninne I her.
Dag 1 kjørte vi fra bestemor i Hamar til Åndalsnes. Da vi nærmet oss Romsdalseggen satt vi alle og måpte i bilen, for det var jo nesten som om fjellene var rett over oss. Vi kunne se fjellskrentene igjennom takvinduet, og toppene var langt borte, over oss et sted. Også alle de flotte fossefallene! Et utrolig syn!
Vi hadde booket den enkleste campinghytta på Mjelva Camping, like i nærheten av I. Til og med der var utsikten slående vakker.
Vi utforsket området rundt campingen og tok mange bilder. Isak var fascinert av fellesdusjen, radiotårnet på campingen og radioen som gikk døgnet rundt med radioNorge på i sanitetshuset. Jeg måtte forklare han hvordan alt dette hang sammen. På ett eller annet tidspunkt må han ha plukket opp «danse igjennom hele natta» for det ble nærmest et slagord for hele ferien vår. Jeg og franskmannen sendte hverandre småbekymra blikk hver gang Isak nevnte at han ville danse igjennom hele natta, men vi alle fikk (litt) søvn, altså.
Dag 2 stod jeg og Isak opp og gikk en tur for å hilse på de nysgjerrige kyra som beita i området rundt campingen. Jeg fikk flashback til somrene jeg pleide å være i Hemsedal sammen med en vennefamilie som var sesongarbeidere på en gård der. Vi pleide å kose og klappe kyra. Må si jeg ble ganske så sentimental.
Senere dro vi med gondolen opp til Rampestreken hvor utsikte skulle være nydelig, men egentlig ble nada på grunn av tåka den dagen. Isak elsket turen opp dit, mens jeg hadde øynene igjen, telte til ti og prøvde å motstå å søke trøst hos franskmannen som jeg nettopp hadde kranglet med. Gikk ikke helt bra, og jeg fikk trøst uten å spørre.
Tåka var utrolig tett.
Om kvelden var vi på middag hos I og beundret utsikten hennes. Tenk å våkne opp til en slik utsikt.
Tredje dagen tok vi oss tur til Ålesund. Ålesund føles ut som en blanding av Paris med flotte gamle byhus, Bergen med sitt hanseatiske preg og San Franscisco med sine bratte bakker. Jeg ser for meg at man som innflytter lett kunne ha følt seg hjemme her.
Vi var innom jugendmuseet, en kjempesvær bruktbutikk med bråkete måker rett utenfor, og så beundret vi byen fra et utsiktspunkt vi tilfeldigvis kom til.
På veien hjem tok vi en tur innom Isfjorden hvor I snart skal flytte inn i det nye mikrohuset sitt! For en drøm det var å se utsikta fra mikrohuset inn i skogen og ut på Isfjorden. Jeg kan bare sitte her å beundre henne, og generelt, folk som tar valg om å leve akkurat slik de selv drømmer om, og ingen andre ønsker.
Hit håper jeg på å komme på besøk mange ganger!
Senere dro vi tilbake til Mjelva Camping og nøt nok en nydelig solnedgang.
Fjerde dagen var siste hele dagen i Åndalsnes. Vi dro tilbake til Isfjorden og reiste på fjellet for å få en utsikt av Trollstigen. Men også den dagen lå tåka tett. I tillegg hadde Isak et lite uhell og plumpet uti en bekk ca ti minutter uti turen. Jeg hadde ikke mer skift igjen, da alt annet ble vått pga av en lekk vannflaske. Det ble dermed en kort gåtur med pappas sokk på foten og hvor vi vekslet mellom å ha han på ryggen.
En gang må vel være den første…
Men han virker veldig fornøyd med å ha hilst på sauer og hørt på bekkene. Det er så fredelig på fjellet. Jeg kjente nå at jeg har en aldri så liten lengsel til å oppleve mer av fjellet igjen. Jeg lurer på om det er en greie bare for oss som har vokst opp så nær marka og fjellet.
På Mjelva Camping var det nydelig å se kveldssola lyse opp fjelltoppene den kvelden. Med regnbue inkludert. Der var en vakker avskjedsgave fra Åndalsnes til oss. Vi elsker solnedganger.
Avreisedagen stakk vi innom Sødalshuset cafe for andre gang. Vi kjøpte lunsj, kaffe, kaker og gave til folk hjemme. Vi la igjen en god slant fordi dette sikkert var en av de hyggeligste kaféene vi har besøkt på lenge, og de i tillegg har de mye å velge mellom for laktoseintolerante og glutenallergikere.
Så dro vi tilbake til Isak sin bestemor i Hamar og hjem til Helgelandsmoen dagen etter. Isak spurte når vi skulle hjem til det «store, blå huset» og da måtte jeg trekke på smilebåndene. Jeg glemmer ofte at huset fra hans perspektiv er stort, og ikke lille blåstugu.
Det var godt å komme hjem. Til innlagt vann og egen do. Men også fordi så mye hadde skjedd i hagen! Vi kom hjem til, blant annet, stokkroser i nydelig blomst!
Mer om det snart. À bientôt!
