Ei blå stugu

Hallo i stugu! Her er jeg omsider tilbake. Nå er det en stund siden jeg har vært her og selv om ting stort sett er de samme i livet mitt, så er det jo store nyheter der ute i verden.

Jeg kjenner at idealismen min fikk seg en aldri så liten knekk etter ukas utfall av presidentvalget i USA. Det hjelper ikke på å høre om et stigende antall unge mennesker som ville ha stemt for partier langt ut på høyresiden og å bli påminnet om hvor forskjellige vi er. Jeg var jo klar over alt dette før valget, men av en eller annen grunn håpet jeg på at «min side», som jeg anser som den siden som står for håp, godhet og kjærlighet, ville vinne.

Jeg lurer så fælt på om folk virkelig har stemt med hjertene sine ved dette valget. Jeg lurer på hvordan de som stemte Trump ser på verden. Har dystopien har tatt over helt eller finnes det nestekjærlighet igjen? Jeg ser for meg at så mange er lei av hvordan ting er, og føler at de ikke har en stemme. Så lei at de stemmer for den mest ekstreme kandidaten, fordi han i det minste lover drastiske endringer. Så er det sikkert mange av de som har et kaldt, kalkulerende syn på verden som føyer seg etter de enkle økonomiske idealene og spillereglene som vi så gradvis har akseptert i verden. Jeg vet ikke om jeg orker å sette meg i deres sko. For som utdannet siviløkonom med fortsatt mye interesse for faget, vet jeg at økonomiske idealer og spilleregler sjelden fungerer så ideelt og uproblematisk og som vi skal ha det til. Tilgang på penger er tilgang på ressurser. Det er aldri «nøytralt».

B og jeg snakket om det da vi gikk oss en lang tur i skogen etter valget. Hvordan situasjonen minner oss om Europa på 30-tallet og at det som trengs for oss å komme sammen er en slags «reset», i form av krig eller en annen massivt ødeleggende situasjon som gjør at vi må starte på nytt sammen. Maria @ Regenerativt liv skrev et interessant innlegg om dette på Instagram og hun synes å ha akkurat det perspektivet. Det er trist og jeg håper selvfølgelig ikke at det blir utfallet av endringene vi nå ser. Likevel føles det ut som om vi er nærmere en slik «reset» enn før.

Jeg føler meg litt maktesløs akkurat nå. Men jeg kan ikke gjøre annet enn det jeg synes er viktig og riktig. Fortsette som før. «Keep calm and carry on» og «steady does it» , som britene sier. For meg handler det om å:

• Gjenbruke og bruke helt opp det jeg har
• Handle brukt når jeg trenger eller må
• Kompostere alt som er til overs
• Dyrke den maten jeg kan på sommerhalvåret
• Dele frø med naboen
• Handle kortreist når jeg kan
• Fortsette å være takknemlig. Over å være frisk å ha tilgang på de viktigste tingene man trenger i livet og tak over hodet.

En motgift mot likegyldighet og håpløshet er nettopp det, å fortsette å bevege seg i den retning man vil at verden skal gå i. Vi gjør det kanskje mer stille nå, men vi fortsetter.

I går lappet jeg derfor Isak sine joggebukser. Jeg hadde hatt råd til å erstatte de med fem helt nye, men uten denne lille jobben hadde fem helt greie bukser endt opp på fyllinga. Det føles så lite, men det er bare en av mange tusen ting vi kan gjøre.

Og er vi mange nok som gjør de, så flytter det lass.