Ei blå stugu

  • Fjorårets fine – del 1

    I fjor fikk jeg ikke tid til å lage en ordentlig oppsummering av året. Og det var synd, for det er skikkelig fint å ta et tilbakeblikk på alt som man har opplevd i løpet av et helt år! Jeg tror også at man husker ting bedre når man gjør det. Så da prøver jeg igjen i år.

    I 2024 har vi hatt det litt strammere økonomisk enn vanlig. For meg som er freelancer har oppdragene latt vente på seg, og selv om jeg jo har hatt ett oppdrag som har gjort at alt har gått rundt… sånn akkurat, så har det blitt mindre av alt i år. Men opplevelser og gode øyeblikk har det vært mange av likevel.

    Jeg har saumfart minnebrikken til Sonyen for å se hva jeg ikke har delt. Og det er faktisk en del. For eksempel: I januar tok Isak, franskmannen, farmor og jeg en tur over Steinsfjorden for å se på de flotte øyene rundt. Jeg ser for meg at det fort kan bli en tradisjon.

    Samme helgen var det nok Helligtrekongersdag, og da har franskmenn en tradisjon som ligner litt på vår tradisjon med mandel i grøten på lille juleaften. Da gjelder det å få en liten leke i mandelkaken (Galette de Rois) og den som finner leken blir den «lille kongen» og får farmors krone på hodet. Og det blir selvfølgelig alltid Isak! Farmor lager alltid så søte kroner!

    I februar begynte jeg for alvor å male igjen. Så minnebrikken begynner å bli full av alle de tingene jeg ønsket å gjøre om til små eller store malerier.

    Når påsken nærmet seg tok vi igjen turen til Røsholmstranda med en familie. Jeg tror den stranda må være et av de fineste stedene å tilbringe en varm sommerdag på, her hvor vi bor. Men på våren kan man oppdage andre spennende ting som man ellers ikke ser etter.

    Så kom mai og flotte klynger av tulipaner dukket opp i hagen. Noen av de ble mindre enn i 2023, noe som vil si at det hadde vokst store sideløker som jeg burde ha delt opp. Men nydelige var de likevel. Nå er løkene tatt opp, delt og lagt i jorda igjen. Pluss at jeg har plantet en del flere. Og da er det mye å glede seg til når våren kommer!

    Franskmannen foreslo at vi burde ta en liten photoshoot borte ved landskapsfirmaet her i områder. Utsikten over solnedgangene herfra er nydelig!

    Skyene er helt til å surfe på.

    Utover sommeren reiste vi på besøk til min barndomsvenninne som bor i Åndalsnes, og vi fikk besøk av gode venner fra Frankrike. Jeg tok med mitt nye Pentax K1000, men dessverre var det noe som gjorde at filmen ikke gikk rundt og det merket jeg først da jeg rullet tilbake filmen! Men her er noen øyeblikk fra mobilen.

    Mot slutten av sommeren tok jeg en tur til venninna mi som bor på en nydelig gård i dalen hvor vi begge har røtter. Faktisk så skal jeg få lov til å låne et stykke jord på nabogården, noen kilometer fra hennes gård og starte en egen kjøkkenhage der. Det blir gøy for da får vi sett hverandre mer, skravle litt oftere og kanskje hjelpe hverandre med små prosjekter.

    Sommeren ga oss flust av georginer hjemme i hagen vår. Resultatet ble mange nusselige buketter. Kanskje den fineste:

    Georgineboksen. Med georginer jeg kjøpt av andre hageglade mennesker på facebook. Det var mange overraskelser!

    Ett av mine hagemål i 2024 var å få så mange zinnia til å blomstre på samme tid at jeg kunne lage en bukett av de, og det klarte jeg!

    Så et bilde fra Isak sin bursdag i august. Det var nydelig men også folksomt, noe som er utmattende for en introvert person som meg. Men jeg bakte kake og fikk laget boller, salater og snacks. Alle virket fornøyde, Isak ikke minst.

    Engang i slutten av sensommeren tok vi oss en tur med en vennefamilie til en strand her i område hvor man kan finne fossiler.

    Det kommer flere bilder. Neste runde får jeg finne frem filmbildene mine. God helg til deg!

    Ett kommentar til “Fjorårets fine – del 1”
    1. Silje

      Alle blomane! Og kvardagen, familie og venar, stearinlys og flott himmel, ser ut til å ha vore eit fint år trass ein litt trangare økonomi, kjekt at du vil dele litt av 2024 med oss 🙂 Sender ein sein sundagsklem!

      Svar

  • 2025

    Hei igjen! Det er godt å være her igjen. Skal jeg ønske godt nytt år? Eller er det egentlig litt for sent? Kanskje jeg bør fortsette der jeg slapp forrige innlegg: jeg føler meg betraktelig mye bedre. Kanskje i takt med at dagene blir lysere og livet føles lettere. I tillegg kan jeg si at jeg går løs på året med en slags ny, nesten barnslig iver!

    Plutselig har jeg mange planer for hva jeg ønsker å oppleve og kanskje å få til. Jeg har til og med laget en liten bøtteliste for 2025:

    • å lese flere gode bøker (slå rekordern fra i fjor?)
    • å fullføre et lite syprosjekt
    • anlegge kjøkkenhagen på et lite småbruk hvor jeg får lov til å disponere hagen (stor!)
    • konservere noe av det jeg dyrker
    • hekle eller strikke en genser
    • ha 40-års bursdagsfeiring
    • lage kombucha
    • prøve surdeigsbakst (igjen)
    • gjøre mer yoga og gå turer
    • prøve en ny oppskrift hver måned
    • lage hjemmelaget pasta
    • lage polske piroger
    • strikke nisselue til Isak
    • strikke et lite plagg til babyen til ei venninne
    • male taket på badet
    • holde en visuell dagbok
    • starte familieråd

    Egentlig vet jeg at lengden på en slik liste ikke spiller noen rolle. Det som jo er viktig er jo å glede seg over aktivitetene i det man gjør de. Tilstedeværelsen. Derfor skal jeg tenke at det ikke er så farlig om jeg ikke får sjekket av så mange ting i år. Men det hadde vært artig å få til noe. Spesielt fordi jeg legger merke til at alle de tingene jeg vil gjøre, de forsvinner ikke bare ut av hodet mitt med tiden. De går heller gjerne på repeat i hodet mitt helt til jeg har fått gjort de, eller i det minste har prøvd de ut.

    Å anlegge en ny kjøkkenhage på et lånt stykke jord, blir årets desidert største oppgave. Her planlegger jeg frukt, bær og plantekasser med permakultur, altså grønnsaker som kommer opp hvert år som stauder. Jeg har allerede bestilt busker og trær og nå er jeg spent på om jeg får plass til alt og om jeg klarer å lage en smart plan, med den erfaringen jeg har.

    Jeg gleder meg til lange dager, bli varm av fysisk aktivitet, holde på med graving i mange timer, helt til magen roper av sult. Å bli sterkere og klarere i hodet etter en dag på gården. Det kommer til å bli så fint.

    Og det å være ute, med sola i ansiktet. Det gleder jeg meg aller mest til akkurat nå.

    Kjøkkenhagen 2024. Nikon F-801, Lomography 400

  • Blues

    » Pain reaches the heart with electrical speed, but truth moves to the heart as slowly as a glacier…»

    Barbara Kingsolver, Animal Dreams

    Bilde ble tatt med mitt Nikon filmkamera i våres. Og det får meg til å føle meg ordentlig hjemme. Sitatet er fra en av mine favorittforfattere.

    Jeg kjenner ordentlig på depresjon nå. Jeg klarer ikke å formulere hvordan det føles. Ihvertfall ikke så godt som jeg skulle ønske. Men jeg prøver å skrive litt innimellom. Man sier at man finner en styrke i seg selv i vanskelige tider, og det er vel den jeg leter etter…

  • Desember i Orange

    Vi er hjemme fra en vakker uke hos Isak sin fadder i Orange. Det var en flott uke på mange måter. Vi fikk utforsket Orange og Avignon, gått både turer i både byene og i naturen rundt. Det er dog deilig å være tilbake i stugu. Ikke minst fordi vi har en tendens til å stappe veldig mange opplevelser inn på kort tid som man ofte gjør i ferier. Men nå får vi opplevelsene litt på avstand og tid til å bearbeide.

    Her er noen av våre fine øyeblikk!

    Litt fra Orange.

    Her er katten Poupuche som vi koste så masse med i løpet av ferien.

    Huset vi bodde i var et så koselig provensalsk hus med en nydelig hage.

    Et lite glimt av byen Orange.

    Nydelige utsikter fra en tur i området rundt huset hvor vi bodde.

    Et symbol som sikkert fulgte etter meg i Frankrike. Det så jeg over alt.

    Det var så nydelig å sluke litt kveldssol igjen.

    Her i hagen vokser rosmarin, lavender og timian som kjempestore busker. Det imponerer meget for hobbygarnere som meg!

    Og så et lite minne fra et kjempestort loppemarked med både gråstein og gull. Mye å se på for både store og små. Vi fikk med oss både fargeleggingsbøker og leker til en slikk og ingenting. Og hadde jeg bodd der så hadde vel stugu vært full av antikke skap, stoler og bord – for der var det mye å velge! Også billig!

    Det var vår årlige Frankrike-tur i bilder. Personlig er jeg glad for å være hjemme og få tilbake den romsligheten vi forventer og gir til andre her til lands. Som flerkulturell og mangespråklig må jeg kunne innrømme at det er det beste med å være norsk. Jeg verdsetter veldig at folk ikke blander seg inn i andres anliggende. Spesielt når man har med små barn å gjøre og har en «myk oppdragerstil» så blir det krasj med synet folk generelt har på barn andre steder i verden. Jeg er lei av sure og dømmende blikk som andre voksne gir meg fordi de forventer at jeg skal ha kontroll på barnet mitt. Hvor frekt er ikke det? Å ha en mening om noe så personlig som et annet sitt barn oppdragelse?

    Dessverre er jeg en person som prøver å forstå andres synspunkter altfor godt og det gjør at jeg ser på meg selv ofte gjennom andre sine øyne. Det er ikke en god følelse og det er noe som jeg virkelig må jobbe med å endre aktiv. Å stå i det. For i bunn og grunn vet jeg at jeg handler i mitt barns beste interesser og at det er riktig og det eneste som betyr noe.

    Anyhow. Jeg trengte å få det ut. Nå er det fredag og i morgen har jeg store planer om å finne en ledig frisør. (Jeg ble litt inspirert til en total makeover etter Paris) Kanskje er jeg optimist, men det kan jo ikke skade! Ses snart!