Livet i det siste

Hallo! Hvordan har sommeren startet for deg i år?

Jeg startet juni med time hos refleksologen. Det er ett eller annet med juni som markerer et nytt halvår for meg. Det er jo faktisk midt i året, og det er litt fint å finne tid til å resette seg og reflektere over det. Og pleie seg selv litt, ikke minst!

Etter timen ruslet jeg litt rundt på Ekeberg og kom over en gate med gamle murhus med de nydeligste hagene rundt. Se de svære peonene! Og jeg som har ventet i snart tre år på at mine to skal få blomster, men niks. Ingen action her i hagen.

Der på Ekeberg er peonene nesten som busker. Og husene har ellers helt nydelige, uperfekte, litt shabby, men veldig forseggjorte hager. Skulle ønske det var litt mer stemning for det her i nabolaget mitt. Nå har jeg prøvd å prakke på naboene mine selvsådde stokkroser, så vi får se hur det går.

På veien hjem plukket jeg med meg en liten villblomstbukett. Det fikk meg til å føle meg som om jeg var 10 år igjen, og at skoleavslutning var like rundt hjørnet. Det minnet ble forsterket av syrintrærne jeg gikk forbi. Oppi dalen hvor jeg kommer fra blomstrer jo syrinene litt uti juni, nærmere skoleavslutning. Jeg vet jo at jeg ikke er så ung lenger, men herregud så annerledes alt var da. Så mye enklere, på en måte. Selv om det var litt lukket, akkurat der jeg bodde.

I stugu har vi fått et nytt familiemedlem, nemlig en stakkars Strelitzia Nicolai. Min nærmeste venninne har kjøpt seg mikrohus og flyttet til et vakkert lite sted ved Romsdalsfjorden, og da trenger man jo å minimalisere litt. Så jeg har fått denne planten å passe på til ubestemt tid. Ompottingen lar vente på seg, så nå om dagen prøver jeg å gjenopplive den ved å helle på masse vann. Det ser ut til å gå sånn passe. Den trenger sårt en ompotting. Men så er det dette heite, tørre været som gjør det vanskelig for den også… uansett: Velkommen skal du være, Nicolai!

På søndag tok jeg og min nabo og venninne oss en tur opp til Tiurtoppen nærme Åsa. Vi fikk lurt inn en litt bedre lunsj og meditasjon på samme turen.

Vi var enige at dette var de mest perfekte meditasjonsforholdene vi noen gang har hatt: en deilig bris, varm sol, fuglekvitter og skyggene av furutrær som svaiet lett i vinden. Jeg følte meg veldig i ett med det. Og jeg er veldig takknemlig for min venninne som også er min nabo og som jeg kan prate med om alt og ingenting.

Over til hagen. Her blomstrer nå Aïcha og Jaques Cartier som har rekordmange knopper i år! Dette er bare starten.

I kjøkkenhagen er det fult kaos. Men det er mye salat, koriander og reddik å forsyne seg av. Poteter er det første gang jeg prøver i år, og de trives mildt sagt på bokashikomposten. (Siste pallekarm). Nå er jeg bare spent på om tomatplantene som har vokst seg så fine, har klart seg igjennom de kjølige nettene vi har hatt i det siste. I morgen skal jeg sjekke drivhusteltene! Jeg våger ikke å åpne de enda…

Og så er det vel litt greit med en oppdatering på noe annet enn hage, for jeg gjør andre ting om dagen også. Jeg leser James Baldwin sin «Go tell it on the Mountain» blant annet. Snart ferdig faktisk. En så sår og gripende historie tatt fra hans egen barndom i USA på 60-tallet preget av rasisme og generasjonstraumer.

Det er jo ikke så overraskende skildringer, men likevel blir jeg fortsatt så matt når jeg leser slike detaljerte beretninger om rasistiske overgrep i en tid hvor man tilsynelatende skulle bli behandlet likt av loven. Men Baldwin skrev virkelig gripende. Man kjenner ordene i hjertet, for å si det sånn. Det er lett å forstå at han er en av de store forfatterene i amerikansk litteraturhistorie.

Puh. Dette ble alt for i kveld.

Ps. En siste ting! Nå har jeg vært innom Oslofoto og fremkalt min første film på over 10 år. Må finne ut hvordan jeg scanner den, så legger jeg snart ut noe forhåpentligvis.

God kveld!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *