I dag våknet vi til en fin dose med snø igjen. Jeg ble ordentlig irritert, ikke på snøen i seg selv, men på alt det praktiske med å komme seg inn i en fullstendig nedsnødd bil med en unge som vil utforske snøen når man i tillegg skal rekke å levere bilen på service. Morgenlyset og snøen sammen var så vakker, det kunne jeg jo se. Men jeg nektet å la meg røre av det. Ble nesten forbanna på at en del av meg synes det var så fint når jeg hadde så dårlig tid (!).

To dager siden satte jeg og lette etter et passende bilde til forrige innlegg, da jeg plutselig kom over en hel haug med bilder jeg tok med kameraet i sommer som jeg nesten hadde glemt. For en forskjell det er. De dagene man har stresser og blir en dårlig versjon av seg selv, i motsetning til de dagene man har helt fri. Uten planer og ting å rekke. Sommerferien 2022 var en sånn månedslang, deilig pause. Dagene tok vi som de kom. Vi brukte mye tid i hagen og jeg tok en spontan road trip vestover med min barndomsvenninne (skogsbildet og de koselige sauene som fulgte oss over alt). Jeg kjenner at vi alle trenger et gjensyn med sommeren. Hold ut!