De siste månedene har jeg bevisst blitt flinkere på å ta med meg kameraet mitt når vi skal ut på tur. Jeg var så flink til det før, men nå er det jo så mye lettere å bare dra frem telefonen og snappe et bilde. Det er jo ganske synd, for jeg har virkelig et fantastisk kamera. Så fremover tenkte jeg å bli flinkere og ta bilder med kameraet, et par ganger i uka.

Så da har jeg startet med søndagsturene våre. Vi går som regel den samme runden. Vi starter å gå mot byggeplassen til en landskapsbedrift, et mildt sagt lite pent område som ligger inntil et veldig fint naturreservat. Og så tar vi turen over engen og til stiene i skogen. Og derfra kan vi bestemme lengden på turen etter dagsformen. Innimellom treffer vi på rådyr, rev eller hare.

Det er ett eller annet med denne vinteren som gjør den så ekstra spesiell og vakker. Det var noen dager her med helt tett tåke. Fuktigheten la seg på greiner og nåler, og de så ut som små pigger. Man fikk en slags fornemmelse av at alt var dynket i strø-sukker, nesten kandisert. Ikke rart Isak har lyst å smake på snø og is hele tiden.

Og om morgenen oppdaget jeg at månen hadde forflyttet seg til nordsiden av huset. Den så jo kjempestor ut for meg, og så fin mot den den sterke blå himmelen ved daggry. Men her på bildet er den som en liten dott i det fjerne. Sånn er det med bilder innimellom. Man har dessverre ingen kameralinser som kan se akkurat slik øye ser. Det er noe fint med det og.