Ei blå stugu

Forfatter: Anna

  • I det siste

    Da jeg og B var på kveldstur i skogen og jeg fikk den fantastiske ideen om å ta bilde. Nattmodus slo seg automatisk på og bildet ble faktisk ikke så verst. For en oppdagelse!

    Vi har hatt svigermor på besøk i helga. Det er litt ekstra koselig nå som Isak begynner å snakke mer. Nå begynner han faktisk å sette sammen ord til setninger og hver dag sier han flere nye ord både på fransk, polsk og norsk. Det har vært ekstra utfordrende for meg å lære han flere språk, siden jeg selv begynner å miste morsmålet mitt. Foreldrene mine er fra Polen, men siden jeg ikke har bodd der siden jeg var tre og sjelden snakker polsk nå så er det mange ting jeg har glemt. Og så er det ting jeg aldri har lært ordene for. Hjullaster, bergingsbil og slike ting som er viktige for han nå. Hehe! Men jeg prøver også å få han med på kreative ting som å male. Og det gleder vi oss over begge to.

    Ellers saumfarer jeg alt av frøkataloger om dagen. Jeg har lagt meg nye, store planer for hagen. Jeg innser også at jeg nok en gang får problemer med å begrense meg. Det er FOR mye fint i disse frøkatalogene og på hagesentrene, når den tid kommer.  Her om dagen holdt jeg på å kjøpe med meg primulaer fra Plantasjen. Men så klarte jeg selvfølgelig ikke å bestemme meg for hvilken farge som var finest, så jeg utsetter det litt nærmere påske. Ellers har B kjøpt meg en nydelig tulipanbukett. Den gjør meg så utrolig glad å se på, og kanskje litt mindre trigger-happy på handleknappen i nettbutikkene.

  • Vårtur på ønskelisten: Helen Fredholm sin cottage garden

    I går sådde jeg enda flere planter. Lilla paprika og habanero. Frøene er egentlig gamle, de har jeg fått fra en venninne og kjøpt på salg. De andre paprikaene jeg sådde for en stund siden lar vente på seg. Blodbegerfrøene rører seg ikke. Ute står all vintersådden og bare venter. Det jo helt umulig å ikke tenke på vår og drømme om vakre hageopplevelser. 

    I år ønsker meg en hagevandring. Å se en hage som kan gi meg påfyll av ideer og inspirasjon. 

    cottage-garden-helen-fredholm
    Tenk å slappe av her med en kopp te.

    Og da har jeg veldig lyst til å besøke Helen Fredholm sin cottage garden på Toten. Jeg har faktisk allerede avtalt med en venninne om at vi skal dra sammen til våren. Jeg tenker at cottage hage stilen passer meg så godt. Helen Fredholm har en tilnærming til hage som er ganske «hands-off», og hvor mye handler det om å lage gode betingelser for plantene og ellers se hva som overlever og klarer seg. Det liker jeg så godt. Nå har jeg riktignok brukt mye tid på hagen, men håpet er jo at prydhagen skal bli mer selvgående, og ikke nødvendigvis perfekt. 

    I denne episoden av Hagespiren Podcast kan du bli kjent med Helen Fredholm og cottage garden filosofien. 

  • Moen i tåka

    Tåka fra kjøkkenvinduet.

    I går prøvde jeg å ta bilder av det vakre vinterlandskapet, da jeg tok bussen over Sollihøgda. Ofte tenker jeg hvor koselig man kunne ha bodd andre steder langs pendlerveien min. Nærmere Nordmarka eller Tyrifjorden. Men samtidig har jeg blitt så glad i stedet hvor vi bor, lille Moen.

    Og i dag, da jeg skulle levere I i barnehagen, hadde tåken lagt seg over dalen og de høye trærne ved barnehagens uteplass stod majestetisk mot den rosa soloppgangen. Det er så mange slike øyeblikk her, uforglemmelige solnedganger og soloppganger som jeg aldri ser andre steder. Og fremover får vi nok flere av disse vakre morgenene. For nå går det faktisk mot vår.

    2 kommentarer til “Moen i tåka”
    1. Silje

      For eit vinterlandskap! Blir ikkje slik her i byen, men likevel fint å sjå det på bileta dine 😀

      Svar
      1. Anna

        Sånn er det på landet ser du! Her må vi fråtse i all gratis "underholdning" vi har. Og det går for det meste i snø-kledde skoger, trær i blomst og solnedganger. Men det er virkelig vakkert. Og bildene fanger liksom ikke alt heller… men det er bedre enn ingenting!

        Svar

  • Januartanker

    Vi fikk en utrolig trist avslutning på helga. Det var nemlig en fugl som satte seg fast i bunnen av pipa vår søndag kveld. Da vi var på vei til å åpne luka til soten, klarte vi å skremme den slik at den fløy i motsatt retning og rett inn i ovnen. Den lille kroppen full av fjær tok selvfølgelig fyr og datt ned i glødende aske. Jeg prøvde å se for meg tusen scenarioer for hvordan vi kunne redde den der og da, men det hele gikk så fort og tenkte at jeg bare kom til å gjøre vondt verre hvis jeg prøvde å holde den i livet. Stakkars venn. Jeg gråt og gråt og B holdt rundt meg. Vi satt oss i sofaen og tenkte på hvor mye vi skulle ha ønsket at den fikk leve videre.

    Det verste var jo at jeg trodde vi kom til å redde den. Slik som vi gjorde med den lille fuglen som deiset inn i stuevinduet vårt i sommer. Den datt ned på verandaen og vi plukket den opp og la den i en boks sammen med litt vann og frø, og satte den på gjesterommet. Dagen etter skvatt den litt til da jeg kom inn på rommet. Og i løpet av dagen var den fløyet ut.

    Noen ganger kan man redde noen. Men andre ganger gir ikke situasjonen noe rom for det, uansett hvor gode intensjoner man har. En god kollega av meg har en datter som nylig mistet barnet midt i svangerskapet. Og i dag er det faktisk 14 år siden jeg selv mistet pappa til en sjelden sykdom. Livet kan være så urolig skjørt, og det gjentar vi hele tiden. Men det betyr er at når man først konfronteres med døden, så blir livet så tett på oss, og ønske om å leve det og at andre skal få leve det så sterkt. Og selv om intensjonen og livslysten likevel ikke er nok i mange tilfeller, så er den impulsen og den empatien man føler, noe vakkert likevel.