Ei blå stugu

Forfatter: Anna

  • Når nettene blir lange

    Når man har små barn som forbereder seg til juleoppvisning i barnehagen er det lett for at «Musevisa» klistrer seg på hjernen og går på repeat. Nå føles nettene veldig lange. Vi er inne i de dagene hvor det er mørkt når man går til og hjem fra jobb, og hvis man ikke passer på å komme seg ut i pausene om dagen, kan man miste sjansen for å få litt dagslys på seg den dagen. Inntil videre har jeg klart å unngå min årlige vinterdepresjon ganske så godt, synes jeg. Jeg er ute de dagene pausene på jobb tillater det. Og så prøver jeg å gjøre noe praktisk, noe kreativt og noe litt sosialt – hver dag.

    Noe praktisk kan være så enkelt som en runde med støvsugeren, tørke over en hylle eller sette på en klesvask som har vært på vent en stund. Selv om huset stort sett er i kaos-tilstand uansett, og det tidvis er fristende å «gi opp alt» og da hjelper det litt å få unna smått og noe man har gått rundt å tenkt på lenge.

    Og så til noe kreativt. ( Og da tenker jeg noe annet enn designoppgavene jeg har på blokka hver dag). Sist uke tok jeg for meg en av de utallige oppskriften jeg har lagret på insta: en kålrett som ble helt nydelig. Tomater, paprika, gulrot, masse krydder og godt stekte kålbilter. Inn i ovnen og voila! Ikke dumt at den ble sunn også, synes jeg.

    Kål i tomatsaus

    Og så prøver jeg å få til å være litt sosial hver dag. Med folk utenom min nærmeste familie da altså. For det er viktig å holde landsbyen levende! (Selv om jeg er aldri så lite introvert). Noen dager holder det å sende en liten melding til ei venninne og spørre hvordan det går. Andre dager er det trivelig å møte gamle bekjente i nye omgivelser. På torsdag møtte jeg min venninne fra Singapore som var på besøk her i Oslo.

    Jarros flaske med Guava smak

    Den kvelden var jeg også heldig med å få plass på Kroki-kurs på samme kaféen! Jeg fikk tegnet med pasteller og snakket både med kjentfolk som jeg ikke hadde sett på lenge og veldig kreative, nye mennesker. Så det ble en kreativ dag også. Resultat:

    Tegning i oljepastell

    Jeg må si at julebelysning hjelper veldig mye på stemninga. Jeg har null i mot at folk starter tidlig med å henge de opp her i nabolaget. I helga var vi en tur på Hadeland glassverk for å handle julegaver og der var det så vakkert med alle lysene! Jeg har aldri vært så veldig gira på å henge opp sånt hos oss før desember, men siden vi drar til Frankrike om noen dager så tenkte jeg det hadde vært litt koselig å komme hjem med klare adventslys i vinduene. Så i går kom julestjernene opp i huset.

    Når julen nærmer seg så pleier det å bli tøffere for meg å holde depresjonen at bay. Jula er veldig ambivalent for meg. Koselige minner blander seg med vanskelige minner og så dukker det opp mange tanker om hva jeg skulle ha gjort annerledes og hvordan ting hadde blitt da. Og så er det i sær en ting som føles uutholdelig tung: vissheten om et nært familiemedlem av meg feirer jul alene fordi det føles for tungt og usikkert å være sammen med andre mennesker. Når de vonde følelsene kommer krypende mot jul, merker jeg også at omgivelsene forventer noe annet av meg enn det jeg klarer å gi.

    Men heldigvis har jeg en familie som jeg kan være åpen med om sånne ting. Og det kommer øyeblikk av ren glede, gjerne når jeg tidligere har gitt meg selv lov til å føle på alt det som er vanskelig.

    Og da mener jeg å virkelig føle på det.

  • The Fog and Sun of November

    Det finnes en sang som heter «Waters of March» – som jeg liker så godt å høre på hver vår, når snøen smelter og det er ordentlig vårløsning. Det burde finnes en sang for november som heter «Fog of November».

    Det er noe spesielt med denne siste høstmåneden, på samme måte som det er noe spesielt med den først vårmåneden. Tåken som legger seg som en dyne over skogen, over alle trærne som har felt løvet, nærmest for beskytte de for frosten som snart kommer. Her på Moen varierer tåka like mye som solnedgangene. Noen dager dekker den alt. Forrige fredag var den som et tykt lag som hang i lufta. Da var det planleggingsdag i barnehagen, så Isak, jeg og nabojenta med mammaen tok en tur til barnehagen sin grillhytte i skogen.

    Det er nesten slik med tåke som det er med regnbuer. Det er noe magisk over de, og noe som gjør at en nesten får lyst til å være i ett med de. Og faktisk føltes det litt sånn ut med tåka denne dagen.

    Og når først sola skinner på en novemberdag så kommer det varmeste lyset inn på stugu på kjøkkenet. Lyset brytes i den lille krystallkula som jeg har hengende i vinduet og lager små dotter med regnbuer. Og den gir næring og lys til den nye korallkaktusen jeg fikk som en forsinket bursdagsgave. Så da håper jeg den begynner å trives hos oss!

    Ett kommentar til “The Fog and Sun of November”
    1. Silje

      Tåke kan skape ei slik mystisk og magisk kjensle, og når lyset skin gjennom alt det grå, blir det berre endå meir magisk. Novembertåka 🙂

      Svar

  • Høst i stugu

    Hei kjære deg! Jeg håper at høsten din er fin så langt. Jeg tenkte jeg skulle vise deg noen av våre fineste øyeblikk denne høsten. Noe er delt på instagram allerede, mens andre ting har jeg spart til bloggen. Jeg tror bildene sier mye om hvordan høsten har vært til nå.

    1. Jeg tuller ikke når jeg sier at georginene har tatt helt av i hagen i år. Vi har hatt georginebuketter her nesten kontinuerlig siden juli engang. Det er spesielt to typer som har utmerket seg i år. Begge typene har jeg selv dyrket fra frø og har fått veldig mange blomster, til og med langt ut i oktober. En sitrongul variant og en åpen ferskenrosa/ gul variant som har mørke blader. Jeg kommer aldri til å miste fasinasjonen over å klare å dyrke så skjønne blomster i hagen.

    2. I løpet av oktober gikk vi mange skogsturer, både vi tre og med naboene her hvor vi bor. Det har vært utrolig mye sopp i skogen, i år også. I år har det vært litt mer variasjon i typen sopp man finner, sammenlignet med i fjor. Vi fant for eksempel mange slike, innmari søte stubber rundtomkring i skogen her. Minner om en liten landsby med små folk.

    3. Ellers har jeg prøvd å vært mye fysisk aktiv. Det er den beste måten å unngå vinterdepresjon på er jo nettopp det å få disse daglige 20-30 minuttene ute. Jeg som er så heldig å ha mye hjemmekontor må benytte meg av muligheten til det når jeg kan. Her er noen bilder av nabolaget og den vakre novembertåka her på Helgelandsmoen.

    4. Ellers koser vi oss i høstværet. Det er mye fint å se på. Bladene som stikker opp av en ellers grå sølepytt. Bjørketrær som blåser over oss, det lille de har igjen av gult løv. Isak blir inspirert og tegner store slott med sølepytter og jord i. Selv om høsten kommer med en følelse av kortere og kaldere dager, så er den bare så utrolig fin!

    Så kan jeg si at jeg faktisk har begynt å bruke de andre kameraene mine ganske mye igjen. Nå venter jeg bare på tid (og økonomi) til å kunne fremkalle rullene med film som jeg har spart opp. Jeg lurer på om det skal bli en ekstra tidlig julegave til meg selv i år!

  • Et lite «hei!»

    Hallo i stugu! Her er jeg omsider tilbake. Nå er det en stund siden jeg har vært her og selv om ting stort sett er de samme i livet mitt, så er det jo store nyheter der ute i verden.

    Jeg kjenner at idealismen min fikk seg en aldri så liten knekk etter ukas utfall av presidentvalget i USA. Det hjelper ikke på å høre om et stigende antall unge mennesker som ville ha stemt for partier langt ut på høyresiden og å bli påminnet om hvor forskjellige vi er. Jeg var jo klar over alt dette før valget, men av en eller annen grunn håpet jeg på at «min side», som jeg anser som den siden som står for håp, godhet og kjærlighet, ville vinne.

    Jeg lurer så fælt på om folk virkelig har stemt med hjertene sine ved dette valget. Jeg lurer på hvordan de som stemte Trump ser på verden. Har dystopien har tatt over helt eller finnes det nestekjærlighet igjen? Jeg ser for meg at så mange er lei av hvordan ting er, og føler at de ikke har en stemme. Så lei at de stemmer for den mest ekstreme kandidaten, fordi han i det minste lover drastiske endringer. Så er det sikkert mange av de som har et kaldt, kalkulerende syn på verden som føyer seg etter de enkle økonomiske idealene og spillereglene som vi så gradvis har akseptert i verden. Jeg vet ikke om jeg orker å sette meg i deres sko. For som utdannet siviløkonom med fortsatt mye interesse for faget, vet jeg at økonomiske idealer og spilleregler sjelden fungerer så ideelt og uproblematisk og som vi skal ha det til. Tilgang på penger er tilgang på ressurser. Det er aldri «nøytralt».

    B og jeg snakket om det da vi gikk oss en lang tur i skogen etter valget. Hvordan situasjonen minner oss om Europa på 30-tallet og at det som trengs for oss å komme sammen er en slags «reset», i form av krig eller en annen massivt ødeleggende situasjon som gjør at vi må starte på nytt sammen. Maria @ Regenerativt liv skrev et interessant innlegg om dette på Instagram og hun synes å ha akkurat det perspektivet. Det er trist og jeg håper selvfølgelig ikke at det blir utfallet av endringene vi nå ser. Likevel føles det ut som om vi er nærmere en slik «reset» enn før.

    Jeg føler meg litt maktesløs akkurat nå. Men jeg kan ikke gjøre annet enn det jeg synes er viktig og riktig. Fortsette som før. «Keep calm and carry on» og «steady does it» , som britene sier. For meg handler det om å:

    • Gjenbruke og bruke helt opp det jeg har
    • Handle brukt når jeg trenger eller må
    • Kompostere alt som er til overs
    • Dyrke den maten jeg kan på sommerhalvåret
    • Dele frø med naboen
    • Handle kortreist når jeg kan
    • Fortsette å være takknemlig. Over å være frisk å ha tilgang på de viktigste tingene man trenger i livet og tak over hodet.

    En motgift mot likegyldighet og håpløshet er nettopp det, å fortsette å bevege seg i den retning man vil at verden skal gå i. Vi gjør det kanskje mer stille nå, men vi fortsetter.

    I går lappet jeg derfor Isak sine joggebukser. Jeg hadde hatt råd til å erstatte de med fem helt nye, men uten denne lille jobben hadde fem helt greie bukser endt opp på fyllinga. Det føles så lite, men det er bare en av mange tusen ting vi kan gjøre.

    Og er vi mange nok som gjør de, så flytter det lass.

    2 kommentarer til “Et lite «hei!»”
    1. Silje

      Vil berre sende ein god og varm fredagsklem! ♥ Trur me er fleire som har kjent på tunge dagar i det siste (sjølv lot eg vere å lese altfor mange nettaviser), og det går opp og ned. Men akkurat no er det helg, og eg skal prøve å slappe av litt etter travle dagar å jobb. Håper du og dine får ei fin helg ♥

      Svar
      1. Anna

        Og jeg sender deg en mandagsklem, Silje! 🙂 Det er en godt det er flere enn meg som skyr avisene til tider ♥

        Svar