Ei blå stugu

Kategori: heimen

  • Ingen advent uten…

    Vi har ikke gardiner. Vi har ikke bokhyller.

    Men adventsstemning skal det bli! Og da må vi jo ha:

    Stjerner i vinduene. Selvfølgelig! Jeg har en kjempestor stjerne som jeg kjøpte da vi bodde i en byleilighet med store vinduer. Den er egentlig litt for stor for vinduene våre, men jeg har likevel bestemt meg for å beholde den og bruke den. Og har til og med kjøpt en til. De er så vakre!

    Lyser opp enhver traust novemberdag. 

    Har ikke klart å finne en som har så fine detaljer som denne!

    Denne klassiske stjernen lyser opp på kjøkkenet vårt.

    Einebær. Jeg har mange kjære barndomsminner fra skogsturer ved gården jeg bodde på som Loren. Om vinteren pleide mamma og jeg å plukke med oss frosne einebærkvister og legge de på vedovnen da vi kom hjem. Etter noen minutter hadde vi en deilig einebæraroma i hele huset. Den lukta. Det er barndomsminner, det! 

    Svibler. Hva hadde vel advent vært uten den fantastiske lukten av svibler? Er det noe som lukter mer desember enn lukten av svibler og klementiner?

    Julekalender. I år har vi fått tak i Perch’s tekalender. Denne har jeg bare kikket på i flere år, fordi den rett og slett er veldig dyr, og vi har spart til hus og alt som hører med. Men i år tenkte jeg – dette blir året for Perch’s adventskalender! Jeg har altså hørt så mye bra og forventningene er, mildt sagt, høye.

    Hvilken te skal vi smake på 1.desember, mon tro? Jeg gleder meg som en unge…!

    Amalies jul. Nå som sønnen vår er i en alder hvor han får med seg litt, så tenkte jeg å ta et gjensyn med Amalie og rødnissene. Noen som husker den julekalenderen? Den er så koselig! Jeg så sikkert på julekalendere på TV helt til jeg var på ungdomsskolen. Snakk om å være en «late bloomer».

    Den glade 90-talls julen. 

    Det var så morsomt å se Amalies jul igjen for noen år siden. Det er så lange pauser mellom replikkene. Og skuespillerene tar seg så god tid. Alt som lages for barn om dage er så mye mer intenst – så mye mer farger, lyd, spetakkel. Hva har skjedd med TV siden 90-tallet?!?

    Hos oss pynter vi først til advent og så gradvis til jul. Utover desember kommer det flere detaljer på plass, små hint som minner mer om jul. This is just the beginning…

  • Første adventshelg

    Denne helga har vi intenst utforsket blader og pinner, og nærmest bada i sølevann. Slik er livet med 2-åringer i hus. 

    Jeg må si at skogen rundt der hvor vi bor er helt herlig. Det er så mye plass å boltre seg på! Snart har vi bodd her ett år og det er først nå at jeg begynner å skjønne hvordan alle stiene henger sammen. Jeg fant barnehagen sin skogslekeplass, helt tilfeldig, ved at jeg tok en annen sti enn det jeg pleier. Man kan fint bruke timesvis på å gå rundt og utforske. Og bli lost om man ikke følger med – det er faktisk ikke så uvanlig her.

    Det er så morsomt hvordan all skog ser så lik ut på alle bildene, men likevel oppleves så forskjellig når man er der ute og legger merke til alle de ulike delene av skogen. Der hvor det er gammel, nærmest trolsk skog. Og der hvor det er rader med perfekte små juletrær etter hverandre. Det er så fint å se hvor fascinert sønnen vår blir av alt. Han koser seg rett og slett! Vi er så uendelige glade for å kunne gi ham minner om dager som dette. Det er noe av det beste vi kan gi ham og hverandre.

    Jeg glemte jo helt å plukke med meg materialer til kransen jeg tenkte å lage. Ja, ja. Det får bli en anna dag, en anna advent. Men noe adventspynt har det blitt! Mer om det senere…

  • Senhøst

    Et det noe fint i novemberhagen mon tro? Joda, vi har blant annet…

    Massevis av rosenkål. 

    Noen potter ved inngangspartiet. Litt usikker på om det gir mening å ha her, men de er litt fine å titte på fra kjøkkenvinduet. Til våren kommer det stemor og krokuser her.
     
    En rose er fortsatt i blomst. Og den har flere bittesmå knopper! 
    Gileana trifolata i høstfarger. En staude jeg har klart å dyrke frem selv fra frø!
    Den fine høstsola på besøk.
    Solnedgangene på Moen. 
     

    Og så et par bilder fra hvordan livet er innendørs om dagen.

    Jeg prøver å bruke spisebordet som tegnebord om kvelden, noe som fungerer ganske dårlig siden vi enda ikke har fått skaffet oss de lampene vi trenger og har lyst på.

    Jeg skulle så gjerne ha vist frem mer av heimen, men da skulle jeg jo gjerne hatt det så mye finere, haha…! Sånn blir det når man flytter inn i et nytt hus i småbarnsfasen. Man må prioritere mat, søvn, rene klær, fremfor oppussing, organisering og rydding. Vi skulle gjerne ha leid inn noen til å hjelpe oss med oppussinga, men sånt koster skjorta. Så da må vi gjøre det selv, steg for steg.

    Nå har vi snart holdt på å «flytte inn» i snart ett år, og jeg tror vi kommer til å holde på sånn i noen år til, før vi er fornøyd. Kjenner du deg igjen? Det hjelper i hvert fall veldig at vi har fått innendørsplantene pottet om og tilbake på stuen. Planter løfter alltid stemninga!

  • Kjøkkenskapet vårt

    Her i våres fikk vi et lass fra Frankrike med kjæresten sine ting fra ungdommen. Det var pappeske på pappeske med gammel jazz vinyl, tegneserier, bøker og bilder. Og i tillegg fikk vi svigermors antikke klesskap sammen med noen andre møbler. Skapet var dessverre altfor stort for noen av soverommene våre, og siden vi hadde behov for mer plass på kjøkkenet var det åpenbart hva vi skulle bruke det til. Så da var det bare å sette i gang og lage hyllene…

    Godt å få på plass noen av kokebøkene. Julia Child sammen med med Anne Applebaum.

    Etter en snau måned med planlegging, saging og maling (naive meg tenkte at det kom til å ta ei uke) fikk vi endelig hjelp av snille naboer til å bære inn skapet. Skapet ble satt sidelengs på kjøkkengulvet hvorpå alle begynte på å tvile på om vi i det hele tatt hadde plass til å sette det opp uten å rive ned lampen i taket. Men franskmannen var sikker på målene. Etter at naboene hadde gått, var det bare å holde pusten og bruke all vår styrke til å elegant gli skapet over gulvet med et teppe under og samtidig vippe det opp. Det gikk på håret! Og da var det kun monteringen som stod igjen.

    Kjæresten sitt service fra Lille.

    Og voila! Her er vår franske antikvitet på plass i heimen. Skapet, føler vi er helt perfekt – akkurat passe dypt til å romme ting vi bruker litt mindre som vi har i kurver helt bak, men samtidig vise frem pent servise i. Vi har allerede fått fine komplimenter av naboer og venner, med et sånt «hvordan fikk dere til det der?!» blikk. Og det var herlig å se ansiktsuttrykket til 2-åringen vår da han kom in på kjøkkenet en morgen og oppdaget et helt gedigent skap!

    I Frankrike er det visstnok helt vanlig å eie antikviteter uten at de har gått i familie. Så selv om vi ikke vet noe om skapet sin historie, så får det nok sin egen historie i hjemme vårt. 

     

     Jeg kjenner at det å ha fått det i hus gir meg en enorm selvtillitsboost. Jeg gjennomførte! Er det ikke fint? Må si at jeg er ganske så stolt av oss!