Vi er hjemme fra en vakker uke hos Isak sin fadder i Orange. Det var en flott uke på mange måter. Vi fikk utforsket Orange og Avignon, gått både turer i både byene og i naturen rundt. Det er dog deilig å være tilbake i stugu. Ikke minst fordi vi har en tendens til å stappe veldig mange opplevelser inn på kort tid som man ofte gjør i ferier. Men nå får vi opplevelsene litt på avstand og tid til å bearbeide.
Her er noen av våre fine øyeblikk!
Litt fra Orange.
Her er katten Poupuche som vi koste så masse med i løpet av ferien.
Huset vi bodde i var et så koselig provensalsk hus med en nydelig hage.
Et lite glimt av byen Orange.
Nydelige utsikter fra en tur i området rundt huset hvor vi bodde.
Et symbol som sikkert fulgte etter meg i Frankrike. Det så jeg over alt.
Det var så nydelig å sluke litt kveldssol igjen.
Her i hagen vokser rosmarin, lavender og timian som kjempestore busker. Det imponerer meget for hobbygarnere som meg!
Og så et lite minne fra et kjempestort loppemarked med både gråstein og gull. Mye å se på for både store og små. Vi fikk med oss både fargeleggingsbøker og leker til en slikk og ingenting. Og hadde jeg bodd der så hadde vel stugu vært full av antikke skap, stoler og bord – for der var det mye å velge! Også billig!
Det var vår årlige Frankrike-tur i bilder. Personlig er jeg glad for å være hjemme og få tilbake den romsligheten vi forventer og gir til andre her til lands. Som flerkulturell og mangespråklig må jeg kunne innrømme at det er det beste med å være norsk. Jeg verdsetter veldig at folk ikke blander seg inn i andres anliggende. Spesielt når man har med små barn å gjøre og har en «myk oppdragerstil» så blir det krasj med synet folk generelt har på barn andre steder i verden. Jeg er lei av sure og dømmende blikk som andre voksne gir meg fordi de forventer at jeg skal ha kontroll på barnet mitt. Hvor frekt er ikke det? Å ha en mening om noe så personlig som et annet sitt barn oppdragelse?
Dessverre er jeg en person som prøver å forstå andres synspunkter altfor godt og det gjør at jeg ser på meg selv ofte gjennom andre sine øyne. Det er ikke en god følelse og det er noe som jeg virkelig må jobbe med å endre aktiv. Å stå i det. For i bunn og grunn vet jeg at jeg handler i mitt barns beste interesser og at det er riktig og det eneste som betyr noe.
Anyhow. Jeg trengte å få det ut. Nå er det fredag og i morgen har jeg store planer om å finne en ledig frisør. (Jeg ble litt inspirert til en total makeover etter Paris) Kanskje er jeg optimist, men det kan jo ikke skade! Ses snart!
