Det er noe jeg har hatt på hjertet en stund nå. I forrige uke hadde jeg lunsj hos en kunde jeg jobber frilans hos, da en av kollegaene mine begynte å uttale seg nedlatende om folk med min bakgrunn. Nå skal det jo sies at jeg er norsk statsborger, har bodd her så å si hele livet mitt og på mange måter føler meg 100% norsk. (Om noen andre mener noe annet, da er det deres problem). Men likevel kommer jeg ikke unna at det at jeg har vokst opp med to nasjonaliteter, kulturer om du vil, familie og flere venner som kommer fra et annet land. Ikke ett eneste av de menneskene ligner noe på den stereotypen som folk beskriver den som. Kollegaen min tenkte nok at det var ganske så uskyldig å underholde de andre i lunsjen med en historien om den «håpløse polske håndverkeren» som pusset opp hos han. Men han rettet fort på historien sin med å si «hvor flink han er», da sjefen hintet til at jeg hadde røtter derfra.
Jeg fikk lyst til å spørre han om han har kjent på det å være utenfor. De fleste av oss har kjent på utenforskap i en eller annen form, i løpet av livet. De av oss som har minoritetsbakgrunn har kjent på det ekstra mye, og vi har alle sensorene ute når noen er i ferd med å dra et ekstra skille mellom «oss» og «dem». (Et eksempel fra den siste tiden som sikkert de fleste har fått med seg). Det er så sårt og skuffende når noen, til og med bare spøkefullt, hinter til at man hører til en gruppe med mennesker som er så sære at de fortjener å bli ledd av. Ja, kall oss gjerne «sensitive». Men man blir sliten av å forsvare identiteten sin. Selv om man bare forsvarer den internt, for seg selv. Derfor satt jeg der stille. Med en ekkel følelse av at jeg burde ha sagt noe, men uten å vite hva det skulle ha vært.
