Vi fikk en utrolig trist avslutning på helga. Det var nemlig en fugl som satte seg fast i bunnen av pipa vår søndag kveld. Da vi var på vei til å åpne luka til soten, klarte vi å skremme den slik at den fløy i motsatt retning og rett inn i ovnen. Den lille kroppen full av fjær tok selvfølgelig fyr og datt ned i glødende aske. Jeg prøvde å se for meg tusen scenarioer for hvordan vi kunne redde den der og da, men det hele gikk så fort og tenkte at jeg bare kom til å gjøre vondt verre hvis jeg prøvde å holde den i livet. Stakkars venn. Jeg gråt og gråt og B holdt rundt meg. Vi satt oss i sofaen og tenkte på hvor mye vi skulle ha ønsket at den fikk leve videre.

Det verste var jo at jeg trodde vi kom til å redde den. Slik som vi gjorde med den lille fuglen som deiset inn i stuevinduet vårt i sommer. Den datt ned på verandaen og vi plukket den opp og la den i en boks sammen med litt vann og frø, og satte den på gjesterommet. Dagen etter skvatt den litt til da jeg kom inn på rommet. Og i løpet av dagen var den fløyet ut.

Noen ganger kan man redde noen. Men andre ganger gir ikke situasjonen noe rom for det, uansett hvor gode intensjoner man har. En god kollega av meg har en datter som nylig mistet barnet midt i svangerskapet. Og i dag er det faktisk 14 år siden jeg selv mistet pappa til en sjelden sykdom. Livet kan være så urolig skjørt, og det gjentar vi hele tiden. Men det betyr er at når man først konfronteres med døden, så blir livet så tett på oss, og ønske om å leve det og at andre skal få leve det så sterkt. Og selv om intensjonen og livslysten likevel ikke er nok i mange tilfeller, så er den impulsen og den empatien man føler, noe vakkert likevel.