Kom mai, du vakre, heite!

Hei igjen, kjære deg! Nå er det igjen, lenge siden sist. Jeg håper din mai måned har vært like fin som vår! Vi har vært og besøkt Isak sin franske bestemor, som nå bor i Hamar. Vi feiret en typisk 17.mai når man har små barn, hektisk som bare det. Ellers har det vært mye mer tid i hagen enn før. Her er noen blinkskudd fra mai.

Noen bilder fra tuen til Hamar. Isaks bestemor hadde noen nydelige påskeliljer som kom opp i verandakassene.

Vi tok oss en helt herlig skogstur søndag for to uker siden, og fant en hel åker tett med blåbær! Selvfølgelig var det altfor tidlig til noen antydninger av bær, men franskmannen har notert seg hvor i skogen åkeren befinner seg. Det var enda et slikt øyeblikk hvor jeg tenkte: så glad jeg er fordi jeg bor her! Og ikke midt i Oslo by. Men samtidig nærme nok til at det ikke er stress å dra, en gang i blant og pendle når man må.

Prosjekt «Mindre forbruk i 2024» går sånn passe bra. Jeg er jo i utgangspunktet ganske miljøbevisst av meg, med noen unntak av noen sære utskeielser, som regel i te og filmruller (for ja, jeg har begynt å ta i bruk filmkameraet mitt igjen). Men det kommer jo også av at jeg fortsatt ikke har fast jobb eller særlig med nye oppdrag akkurat nå. Regninger og matforbruket blir dekka, sånn akkurat med freelancerlønna mi. Og det er jo på mange måter bra. Noe må jo endre seg på sikt, men i stedet for å fokusere på alle de pengene jeg kunne ha tjent, fokuserer jeg på å være takknemlig for denne rolige perioden jeg har fått. Tiden jeg får i hagen, tiden med Isak, muligheten for å levere sent og hente tidlig. Uten stress og press for å rekke alt og hele tiden være bakpå. Jeg er egentlig kjempeheldig.

Og innimellom tillater jeg meg litt luksus. Perch’s er sånn sett en av de få, og ikke altfor dyre, luksusene som jeg tar meg råd til i hverdagen. Ganske praktisk på vei hjem fra jobben. Jeg har fått meg en ny favoritt: Afternoon Blanding!

I år er mai måned helt utenom det vanlige varm. Det er fint, men veldig tørt. I hagen bugner det jo, og det ser ut som om slutten av mai kunne ha vært midten av juni på mange måter. En del av meg synes det er helt topp! Kanskje blir som den myggfrie, heite sommeren vi hadde, det første året vi flyttet inn i det blå huset. Men til forskjell fra da, er hagen etablert. Det kommer grønnsaker og bær fra kjøkkenhagen på løpende bånd, fordi dyrke-rutinene mine er litt mer innarbeide nå. Ja, det er mer løvetann og ugresset har vokst eksponensielt. Men det er liv. mye mer liv!

Men for at livet skal fortsette, så trenger vi jo regn. Vi er jo litt bortskjemte med regn her i norden, og vi tar det vel enda mer for gitt etter en sesong med flom, eller to. Men nå merker jeg at det trengs. Hagen vår, trenger det. Jeg, som er en person som glemmer å drikke og er konstant dehydrert, trenger det. Men nå er en regnværsdag like rundt hjørnet, ifølge yr.

Og til slutt, et lite bilde av naboenes epletrær. De er så sjelden der. Jeg går forbi der flere ganger om dagen og er fortsatt helt i sjokk over hvor bugnende et stort og gammelt epletre kan bli. Her kommer det så mange epler hver høst. Mange faller ned på bakken, og i år planlegger jeg å spørre de om jeg kan plukke med meg noen og juice de.

Håper alt er bra med deg og at vi ses her snart igjen!

April er ei flette

I Polen har man et kjent ordtak som sier at april er ei flette. En flette som er flettet sammen av litt vinter og litt sommer. Det er ganske fint når man sier det på polsk, for da rimer det også. Og slik har de siste to ukene vært. En vakker vinterdag og så dager med nesten sommertemperaturer.

Jeg og Isak tok til og med frem igjen akebrett til barnehagen

En gutt på akebrett i en gate.

Forbi huset der ingen trur at nokon bur.

Et gammelt hus i snø og solskinnsvær.

Sånt vær skulle vi ha hatt i påska. Det klødde etter å ta frem skiene, men så vet vi jo at denne snøen ikke holder seg lenge akkurat.

Rødt hus og blå himmel.

På søndag fikk vi montert Isak sin nye sykkel, og da var det full fart i nabolaget! Sykling non-stop, i timesvis. Det var ikke bare Isak som ble sliten etter syklinga!

Gutt på sykkel med støttehjul.

Prosjektet jeg er på har ikke trengt noe hjelp uken etter påske, så nå bruker jeg en del tid i hagen. De siste dagene har jeg flyttet om på jorda. Tatt ut ferdig og halvferdig bokashi fra jordfabrikken og fordelt på de andre pallekarmene.

I drivhusteltene ved garasjen måtte jeg også bytte ut jorden helt. Der tenker jeg å plante tomater, luffa og agurk der i år også, og da må man bytte ut jorda så plantene ikke risikerer å bli syke. Det har vært en veldig tidkrevende og fysisk tung jobb, og jeg hadde aldri orket det om jeg ikke hadde hatt noen fridager på prosjektet mitt. Det finnes fordeler med å freelance si!

Liten kjøkkenhage med pallekarmer og drivhustelt.

Og nå har jeg faktisk også fått sådd de første grønnsakene! Jeg har reddiker, salat, ruccola fordelt over to pallekarmer. I en tredje har jeg strødd på med beter og salatløk.

Pallekarm med sådde frø.

I går fikk jeg laget meg et helt nytt skyggebed. I fjor erstattet jeg et feil-beskjært prydepletre med en japanlønn, så alt ser litt stusselig ut her nå. Men utover våren håper jeg på å plante bregner og ramsløk her, i tillegg til å flytte over noen hostaer og heucherellaer fra andre steder.

Jeg kan ikke se noen stor forskjell, men all denne gravinga i dagevis må ha gitt meg litt større muskler!

Skyggebed

Innimellom må jeg gå bort og beundre romantikerbedet. Plantene her er jo ikke så store enda, men det er antydninger til at de blir større i år. Innimellom ser jeg sommerfugler fly bort til krokusene og tenker at det på denne tiden av året nok er livsviktig mat for de.

Krokuser og sommerfugl

Bien på bilder under fant jeg halvveis livløs under epletreet. Jeg flyttet den forsiktig over til krokusene på et blad. En halvtime senere gikk jeg forbi og da var den fløyet bort.

Krokuser og bie

Nå har jeg også endelig meldt meg inn i Hageselskapet! I velkomstgave fikk jeg en fin bok med masse hagetips, en utgave av norsk hage tidend og en nydelig Penhill Watermelon georgine som jeg allerede har satt i jord. Det passet fint, da ingen av de andre Cafe au Lait Rosé knollene mine overlevde vinteren. Og man må jo ha en dinnerplate georgine i hagen. Minst én!

Norsk Hagetidend, den nyttigste hageboka og en tom kaffekopp.

I helga skal jeg faktisk på livets første hagemesse. Forhåpentligvis kommer jeg hjem med noe spennende å plante i skyggebedet som jeg kan vise her. Hagemessen 2024 – here I come!

1930-tallet. Smilendeame som holder en blomst foran en hylle med frø.

Tanker

Til deg som jeg savner. De siste ukene har jeg tenkt mye på deg. Jeg savner å skravle om blomster, lage middag sammen og se på dameshow, som pappa pleide å si. Vi pleide ofte å gå på turer i skogen sammen, du og jeg. Du holdt din vanlige preken om hvordan vi mennesker har ødelagt for oss selv ved å ødelegge naturen. Med en overbevisning om at ting kommer til å bli så ille at vi en gang blir tvunget til å leve ganske enkelt og nærme naturen.

Om våren pleide vi å dra på handletur til nabobygda. Vi var ofte på Fretex sammen og beundret gamle ting som folk ikke synes var så fine lenger. Noen ganger fant du klær som passet meg helt perfekt. En ullkåpe fra Max Mara som jeg senere glemte igjen på ferietur, men som jeg alltid kommer til å huske.

Vi ruslet litt rundt i sentrum, dro hjem og drakk kaffe på terrassen og så på krokusene i blomst. Hvis jeg var usikker på jobb eller stressa med noe, så ville du si noe som gjorde at jeg fikk tilbake troen på meg selv, og som gjorde meg mindre selvkritisk. Jeg prøver å gjøre alle disse tingene for meg selv nå, men jeg er ikke like overbevisende. Hvor lenge har ikke du vært good cop og jeg vært bad cop?

Jeg tenker på hvor oppmerksom og varm du var da jeg var liten. Hvordan du tilrettela alt for meg og tenkte på alle detaljene. Hvordan du gjorde meg oppmerksom på så mange ting rundt meg. Jeg tenker til sammenligning på hvordan jeg selv er som mor og hvor lite jeg strekker til.

Men jeg savner ikke den du har vært de siste årene. Å møtes når du er forvirret, og ikke deg selv. Når du beskylder oss for helt ufattelige ting, basert på de villeste konspirasjonsteorier. Raseri mot og frykt for folk har ligget på lur hos deg lenge. Utenforskapet. Og en forventning av at noe forferdelig kommer til å skje, at et nytt svik er like rundt hjørnet. Jeg savner ikke å være med deg og min egen kvelende, overanalyserende selvbeherskelse. Jeg skriver alt dette, med en visshet om at noen der ute vet hvem du er. Men så vet jeg at sannsynligheten for at du får vite om dette innlegget, er veldig liten. Du har jo verken pc, mobil, fasttelefon, radio eller tv. Du har ingen nære venner. Jeg er ikke sikker på om du leser brevene jeg har sendt deg, men du sier at du ikke får de. At folk tar ting fra postkassa di. Selv om jeg ikke tror på det, er det svaret jeg forholder meg til.

Alt dette er så utrolig trist å tenke på. Du har så mye positivt i livet ditt!

Jeg tok for gitt at jeg skulle kunne dele mitt liv som voksen med deg. Jeg trodde du skulle få bli kjent med den siden av meg, med familien min og alt det fine som skjer i livet mitt.

Nå drømmer jeg om en slags helbredende kraft som gjør deg hel og fylt meg kjærlighet. Jeg sender den, litt naivt, fra her jeg sitter med pcn foran meg. Mange kilometer unna deg. Men jeg håper at du innerst inne et sted vet, at du er uendelig elsket. At den kjærligheten du ga og følte, aldri var forgjeves.

Bilder fra en våren 2019.