• Vårlyset

    Jeg synes fortsatt at vi har det ganske tomt her i stugu selv om det er over ett år siden vi flyttet inn. Men med vårlyset som har vært i det siste så gjør det ikke så mye. De ellers så triste grå-beige veggene i stua blir mer gylne. Svigermors antikke kommode fra Frankrike, den som jeg synes var så altfor formell til at vi kunne ta over, ser nesten koselig ut nå. 
    Og nå som snøen smelter ute, dukker det opp små deler av hagen som jeg ikke har tenkt over, og hvor jeg ser at jeg kan plante noe fint. Jeg var i et skikkelig frøhamstrehumør, bare for ei uke siden. Men nå begynner jeg å se igjennom hvor mye jeg har, og begynner glede meg over hvordan alt blir når det blir sådd og gror. Åh! Våren altså! 

  • Sommerreprise – 2022

    I dag våknet vi til en fin dose med snø igjen. Jeg ble ordentlig irritert, ikke på snøen i seg selv, men på alt det praktiske med å komme seg inn i en fullstendig nedsnødd bil med en unge som vil utforske snøen når man i tillegg skal rekke å levere bilen på service. Morgenlyset og snøen sammen var så vakker, det kunne jeg jo se. Men jeg nektet å la meg røre av det. Ble nesten forbanna på at en del av meg synes det var så fint når jeg hadde så dårlig tid (!).

    To dager siden satte jeg og lette etter et passende bilde til forrige innlegg, da jeg plutselig kom over en hel haug med bilder jeg tok med kameraet i sommer som jeg nesten hadde glemt. For en forskjell det er. De dagene man har stresser og blir en dårlig versjon av seg selv, i motsetning til de dagene man har helt fri. Uten planer og ting å rekke. Sommerferien 2022 var en sånn månedslang, deilig pause. Dagene tok vi som de kom. Vi brukte mye tid i hagen og jeg tok en spontan road trip vestover med min barndomsvenninne (skogsbildet og de koselige sauene som fulgte oss over alt). Jeg kjenner at vi alle trenger et gjensyn med sommeren. Hold ut! 


  • Trist…

    sunflowers-drooping

    Det er noe jeg har hatt på hjertet en stund nå. I forrige uke hadde jeg lunsj hos en kunde jeg jobber frilans hos, da en av kollegaene mine begynte å uttale seg nedlatende om folk med min bakgrunn. Nå skal det jo sies at jeg er norsk statsborger, har bodd her så å si hele livet mitt og på mange måter føler meg 100% norsk. (Om noen andre mener noe annet, da er det deres problem). Men likevel kommer jeg ikke unna at det at jeg har vokst opp med to nasjonaliteter, kulturer om du vil, familie og flere venner som kommer fra et annet land. Ikke ett eneste av de menneskene ligner noe på den stereotypen som folk beskriver den som. Kollegaen min tenkte nok at det var ganske så uskyldig å underholde de andre i lunsjen med en historien om den «håpløse polske håndverkeren» som pusset opp hos han. Men han rettet fort på historien sin med å si «hvor flink han er», da sjefen hintet til at jeg hadde røtter derfra.

    Jeg fikk lyst til å spørre han om han har kjent på det å være utenfor. De fleste av oss har kjent på utenforskap i en eller annen form, i løpet av livet. De av oss som har minoritetsbakgrunn har kjent på det ekstra mye, og vi har alle sensorene ute når noen er i ferd med å dra et ekstra skille mellom «oss» og «dem». (Et eksempel fra den siste tiden som sikkert de fleste har fått med seg). Det er så sårt og skuffende når noen, til og med bare spøkefullt, hinter til at man hører til en gruppe med mennesker som er så sære at de fortjener å bli ledd av. Ja, kall oss gjerne «sensitive». Men man blir sliten av å forsvare identiteten sin. Selv om man bare forsvarer den internt, for seg selv. Derfor satt jeg der stille. Med en ekkel følelse av at jeg burde ha sagt noe, men uten å vite hva det skulle ha vært.


  • Ei tåkete uke

    Hei igjen! Hvordan har du det om våren? Er du slik som meg at du er sliten av å vente, men nå bare holder ut? Sjekker du yr.no hver time og håper at sola titter frem og temperaturen stiger? Drømmer du om blomster?

    Slutten av mars og begynnelsen av april skal bli kald. Her setter tåka inn når temperaturen brått skifter fra varmt til kaldt. Det er så vakkert. Spesielt på vei til jobb, og på vei hjem som jeg har bilder av over. Jeg begynner å like pendlinga til Oslo. Den stille stunden for meg selv. Også har jeg blitt så vant til å lese på bussen at jeg snart ikke blir bilsyk! Silje har forresten også noen nydelige bilder av pendlerturene og togturene sine på bloggen sin. Og en video! De får meg til å drømme meg bort til dagene jeg pendlet mellom Bergen og Oslo. Det var ikke morsomt å være borte fra min daværende kjæreste, men selve reisen gjør meg nesten nostalgisk. Jeg kan den utenatt. Den gradvise stigningen oppover mot fjellandskapet, over snøkledde Finse og ned i de vakre dalene. Skulle ønske jeg hadde nytt det enda mer!

    Siste bilde er av min barndomsvenninne som kom en tur på besøk i forrige uke. Som jeg savner tegnekveldene våre, I!

    Ett kommentar til “Ei tåkete uke”
    1. Silje

      Tåke, teiknekveldar og togturar ♥ For tåke kan vere fint (sjølv om eg absolutt håper på meir vår og lyse dagar), besøk av ei barndomsveninne er alltid like velkomment, og takk for at du deler eit par av mine, etter kvart ganske mange, toginnlegg. Får så roa av sitje på tog, lese og berre titte ut og sjå landskapet fyke forbi 🙂 Ønskjer deg ei flott veke ♥