Ei blå stugu

  • Vakkert på en torsdag

     
    “Lately I have found this everyday remarkableness almost overwhelming. As I said, I’ve never been much for stoicism, but these last few years, I have been even more susceptible than usual to emotion—or, rather, to one emotion in particular. As far as I know, it has no name in our language, although it is close to what the Portuguese call saudade and the Japanese call mono no aware. It is the feeling of registering, on the basis of some slight exposure, our existential condition: how lovely life is, and how fragile, and how fleeting. Although this feeling is partly a response to our place in the universe, it is not quite the same as awe, because it has too much of the everyday in it, and too much sorrow, too.”
    Kathryn Schulz, Lost & Found: A Memoir
    Et bokutragg som jeg kom over instagram og som jeg tenkte at passer så godt til denne tiden av året.
    2 kommentarer til “Vakkert på en torsdag”
    1. Silje

      Flotte ord på ein oktobertorsdag, så mange gode bøker som finst der ute 🙂 Takk for at du har lagt meg til i lista di over fine sider, stor klem!

      Svar
    2. Anna

      og takk selv for at du stakk innom her ☺️

      Svar

  • Kjøkkenskapet vårt

    Her i våres fikk vi et lass fra Frankrike med kjæresten sine ting fra ungdommen. Det var pappeske på pappeske med gammel jazz vinyl, tegneserier, bøker og bilder. Og i tillegg fikk vi svigermors antikke klesskap sammen med noen andre møbler. Skapet var dessverre altfor stort for noen av soverommene våre, og siden vi hadde behov for mer plass på kjøkkenet var det åpenbart hva vi skulle bruke det til. Så da var det bare å sette i gang og lage hyllene…

    Godt å få på plass noen av kokebøkene. Julia Child sammen med med Anne Applebaum.

    Etter en snau måned med planlegging, saging og maling (naive meg tenkte at det kom til å ta ei uke) fikk vi endelig hjelp av snille naboer til å bære inn skapet. Skapet ble satt sidelengs på kjøkkengulvet hvorpå alle begynte på å tvile på om vi i det hele tatt hadde plass til å sette det opp uten å rive ned lampen i taket. Men franskmannen var sikker på målene. Etter at naboene hadde gått, var det bare å holde pusten og bruke all vår styrke til å elegant gli skapet over gulvet med et teppe under og samtidig vippe det opp. Det gikk på håret! Og da var det kun monteringen som stod igjen.

    Kjæresten sitt service fra Lille.

    Og voila! Her er vår franske antikvitet på plass i heimen. Skapet, føler vi er helt perfekt – akkurat passe dypt til å romme ting vi bruker litt mindre som vi har i kurver helt bak, men samtidig vise frem pent servise i. Vi har allerede fått fine komplimenter av naboer og venner, med et sånt «hvordan fikk dere til det der?!» blikk. Og det var herlig å se ansiktsuttrykket til 2-åringen vår da han kom in på kjøkkenet en morgen og oppdaget et helt gedigent skap!

    I Frankrike er det visstnok helt vanlig å eie antikviteter uten at de har gått i familie. Så selv om vi ikke vet noe om skapet sin historie, så får det nok sin egen historie i hjemme vårt. 

     

     Jeg kjenner at det å ha fått det i hus gir meg en enorm selvtillitsboost. Jeg gjennomførte! Er det ikke fint? Må si at jeg er ganske så stolt av oss!

  • Vårt første hageår

    I dag er det fredag 21. oktober – min bursdag! Vi er godt inne i høstsesongen, og hageåret 2022 er så godt som ferdig.

    Helt siden vi flyttet inn i desember 2021 har jeg trippet rundt og ventet på å starte de første hageaktivitetene. Jeg har jo samlet inspirasjon og planer til drømmehagen så lenge jeg kan huske. Fra mamma sin hage i Hallingdal, botanisk hage på Tøyen som var vår «nabo» da vi bodde i Oslo og fra inspirerende hage-entusiaster (blant annet her, her og her). Det har vært herlig å drømme seg bort og se for seg alle skattene som skal få et liv i jorda her, men også å vite at drømmene endelig kan realiseres!
    Nå som høsten er her kan jeg  ta en pause fra jobbinga ute og kikke over bilder fra vårt første år! Her kommer noen minner.
    Først kjøkkenhagen:
    Min lille hagehjelper.

    Jeg har virkelig lagt kruttet i kjøkkenhagen i år. Det var veldig givende å dyrke sine egene, helt økologiske grønnsaker og bær. Og selv om vi var langt fra selvforsynte på det meste (utenom squash – det fikk vi i bøtter og spann), så er det herlig å i kunne plukke med seg frisk basilikum, tomater og salat innimellom. Gutten vår elsker dessuten sukkererter, og er det noe mer som kan glede et mammahjerte enn at ungene spiser grønnsaker rett fra hagen?

    Reddikene og mangolden ble kjempestor. Takket være bokashikompost i jorda.
    Noen dager måtte vi bare ta oss en pause og gå på tur.

    En ganske liten del av jordbæravlingen.

    Et høstbilde. Blomkarsen holder piffen.

    Og så var det prydhagen da. Min visjon er jo at en gåtur igjennom hagen skal føles som en oppdagelsesferd. Vi er nok noen år unna det, men jeg har så smått begynt. Vi har startet med å anlegge tre små bed med fargetema, hvor vi kan eksperimentere med planter. Planene vil nok vokse seg større og flyttes på etter hvert som de trenger mer plass.

    Vi har prøvd å bryte opp de harde linjene til terrassen med et bølgeformet bed.
    En sjelden regnværsdag i sommer. Syrintre har vi ikke i hagen enda, men det står høyt oppe på ønskelista!
    Nydelige Jaques Cartier. En David Austen rose som er vakker i buketter.
    Min all-time favoritt: Aïcha. Mamma hadde denne i sin H6 hage i mange år.
    Funn fra Hesleberg gartneri. 
    Mme Isaac Pereire. Valgte den både på grunn av skjønnheten, duften og at den har samme fornavn som gutten vår.
    En hage med nesten ingenting, men med et nyplantet magnoliatre som har vært på ønskelista lenge.
    Vårt rosa-lilla bed begynner å ta form.

    Nydelige solnedganger på Helgelandsmoen.

    Ja til solsikker! Vi dedikerte et bed til solsikker i alle farger og fasonger.

    De ble nydelige sammen med tagetes i buketter.

    Hagen må få lov til å se litt sjuskete ut innimellom. Heldigvis er det i vinden å ikke rydde for mye i hagen, og det er bra for både hageeiere som ikke har tid til å holde alt strøkent, men også for mikrolivet i jorda som har godt av at ting brytes ned på bakken.

    I hagen synes jeg også det er fint å ta ting som de kommer. Min metodiske hjerne bruker jeg mye på jobb allerede, og når jeg er i hagen så ønsker jeg ikke å henge meg opp i hvordan alt skal være. Hagen er jo egentlig et lite kunstprosjekt. Hurra for å være spontan i hagen!

  • Stugu vår

    Ei stugu. Det er litt slik jeg ønsker at huset vårt skal føles. Et lunt sted for meg, franskmannen og gutten vår å komme hjem til etter en kald tur i skogen. Hvor vi kan følge med på årstidene fra stuevinduet. Se hvordan epletreet mister bladene om høsten og blir dekket til med snø om vinteren. Og bli fylt med fuglekvitter om våren. Hvor vi kan nyte den blå timen om kvelden, med levende lys og ikke mye annet. 

    Vanligvis består ei stugu kun av 3 rom. Her har vi stue, kjøkken, bad og soverom i underetasjen. Og fire små soverom og et lite bad i overetasjen. Huset er fra 1999/2000 ish – noe rundt der. Så det er verken stort eller nytt. Her er det ingenting som møter TEK10 krav, dørene er slitte og vi har umoderne fliser på bad og kjøkken. Men det går helt greit for oss. Vi har endelig vårt eget hjem! 

    Bilde fra etter innflytting, desember 2021. Lunsj på hjemmekontor med franskmannen.

    Vi kommer til å gjøre forbedringer dersom vi virkelig ser at det trengs. Og ellers innrede det med koselige ting og nyte huset med den standarden som er her.

    Velkommen til oss!