Ei blå stugu

Stikkord: tanker

  • Aprilparfymen: Juicy Couture – Juicy Couture

    Aprilparfymen er en parfyme som vekker minner om en person. En person som jeg ikke har i livet mitt lenger, men som jeg satte stor pris på da jeg fortsatt var i kontakt med henne. Vi var ofte sammen i påskeferien. Denne parfymen var lenge hennes signatur og hun pleide å bruke den i påska. Vedkommende var nok på mange måter en trygghet for meg. Og det var veldig trist da omstendighetene gjorde det slik at vi ikke lenger kom til å treffes. 

    Juicy Couture er vel litt slik jeg minnes henne. En stilig og sterk dame som jeg kanskje så litt opp til. Sprudlende, søt (vannmelon), feminin (magnolia og hyacint) og omsorgsfull (crème brûlée). Når jeg har har denne på meg, så føler jeg at litt av de egenskapene smitter over på meg. Og det fascinerer meg. 

    Har du noen slike parfymer, som minner deg om en person du ikke har i livet ditt lenger? 

    (Og prøv å overse den overdådige flakongen, da 🙂 

  • En liten insta-pause…

    Jeg har sletta Instagram. Jeg har fortsatt profilen min, men appen er borte fra telefonen. Håpet er at det vil frigjøre litt tid og tankekapasitet. I de siste månedene har jeg oppdaget at jeg går inn på appen av vane. Etter noen minutter blir jeg irritert over alle de tilfeldige innleggene fra kontoer jeg ikke følger engang, og at innleggende til profilene jeg følger blir borte, langt nede i feeden. Det irriterer meg hvor mye mer som er reklame og at jeg plutselig ender opp med å bruke en halvtime på noe som ikke gir meg noe. Jeg trenger det motsatte av instant. Jeg trenger noe som går tregt. Noe jeg oppsøker selv, og ikke noe som en algoritme har bestemt for meg. 

    Jeg har atter igjen forelsket meg i denne bloggen. Selv om det ikke har vært aktivitet der på lenge, så kan jeg nesten lese den som ei bok, fra det første innlegget til det nyligste. Og Nadias øye for alt det vakre, det at hun er så sensitiv, og måten hun beskriver alt på, det inspirerer mange av bildene mine om dagen. 

    Jeg får se hvor lenge dette instagram eksperimentet fungerer før jeg får altfor mye FOMO. Krysser fingrene! (PS. La oss bli flere som blogger igjen, da!)

  • Vårlyset

    Jeg synes fortsatt at vi har det ganske tomt her i stugu selv om det er over ett år siden vi flyttet inn. Men med vårlyset som har vært i det siste så gjør det ikke så mye. De ellers så triste grå-beige veggene i stua blir mer gylne. Svigermors antikke kommode fra Frankrike, den som jeg synes var så altfor formell til at vi kunne ta over, ser nesten koselig ut nå. 
    Og nå som snøen smelter ute, dukker det opp små deler av hagen som jeg ikke har tenkt over, og hvor jeg ser at jeg kan plante noe fint. Jeg var i et skikkelig frøhamstrehumør, bare for ei uke siden. Men nå begynner jeg å se igjennom hvor mye jeg har, og begynner glede meg over hvordan alt blir når det blir sådd og gror. Åh! Våren altså! 

  • Trist…

    sunflowers-drooping

    Det er noe jeg har hatt på hjertet en stund nå. I forrige uke hadde jeg lunsj hos en kunde jeg jobber frilans hos, da en av kollegaene mine begynte å uttale seg nedlatende om folk med min bakgrunn. Nå skal det jo sies at jeg er norsk statsborger, har bodd her så å si hele livet mitt og på mange måter føler meg 100% norsk. (Om noen andre mener noe annet, da er det deres problem). Men likevel kommer jeg ikke unna at det at jeg har vokst opp med to nasjonaliteter, kulturer om du vil, familie og flere venner som kommer fra et annet land. Ikke ett eneste av de menneskene ligner noe på den stereotypen som folk beskriver den som. Kollegaen min tenkte nok at det var ganske så uskyldig å underholde de andre i lunsjen med en historien om den «håpløse polske håndverkeren» som pusset opp hos han. Men han rettet fort på historien sin med å si «hvor flink han er», da sjefen hintet til at jeg hadde røtter derfra.

    Jeg fikk lyst til å spørre han om han har kjent på det å være utenfor. De fleste av oss har kjent på utenforskap i en eller annen form, i løpet av livet. De av oss som har minoritetsbakgrunn har kjent på det ekstra mye, og vi har alle sensorene ute når noen er i ferd med å dra et ekstra skille mellom «oss» og «dem». (Et eksempel fra den siste tiden som sikkert de fleste har fått med seg). Det er så sårt og skuffende når noen, til og med bare spøkefullt, hinter til at man hører til en gruppe med mennesker som er så sære at de fortjener å bli ledd av. Ja, kall oss gjerne «sensitive». Men man blir sliten av å forsvare identiteten sin. Selv om man bare forsvarer den internt, for seg selv. Derfor satt jeg der stille. Med en ekkel følelse av at jeg burde ha sagt noe, men uten å vite hva det skulle ha vært.