Her kommer et lite innlegg med det fine jeg fant på hagemessen. Det var jo selvsagt veldig mye mer fint der. Men skulle jeg plukke ut noe som jeg kommer til å huske så er det disse tingene. Hjemmelagde fuglehus. Mørke klematiser (polsk variant?) haner og høner med fjær på føttene. De nydeligste pelargoniane. Og fine, ettårige fyllplanter til buketter.
Javisst, var det kommersielt. Men man kan liksom ikke hate et arrangement som handler om vakre, levende planter.
Til deg som jeg savner så mye: Å, som jeg skulle ønske du var med meg! Du hadde elsket det her.
I Polen har man et kjent ordtak som sier at april er ei flette. En flette som er flettet sammen av litt vinter og litt sommer. Det er ganske fint når man sier det på polsk, for da rimer det også. Og slik har de siste to ukene vært. En vakker vinterdag og så dager med nesten sommertemperaturer.
Jeg og Isak tok til og med frem igjen akebrett til barnehagen
Forbi huset der ingen trur at nokon bur.
Sånt vær skulle vi ha hatt i påska. Det klødde etter å ta frem skiene, men så vet vi jo at denne snøen ikke holder seg lenge akkurat.
På søndag fikk vi montert Isak sin nye sykkel, og da var det full fart i nabolaget! Sykling non-stop, i timesvis. Det var ikke bare Isak som ble sliten etter syklinga!
Prosjektet jeg er på har ikke trengt noe hjelp uken etter påske, så nå bruker jeg en del tid i hagen. De siste dagene har jeg flyttet om på jorda. Tatt ut ferdig og halvferdig bokashi fra jordfabrikken og fordelt på de andre pallekarmene.
I drivhusteltene ved garasjen måtte jeg også bytte ut jorden helt. Der tenker jeg å plante tomater, luffa og agurk der i år også, og da må man bytte ut jorda så plantene ikke risikerer å bli syke. Det har vært en veldig tidkrevende og fysisk tung jobb, og jeg hadde aldri orket det om jeg ikke hadde hatt noen fridager på prosjektet mitt. Det finnes fordeler med å freelance si!
Og nå har jeg faktisk også fått sådd de første grønnsakene! Jeg har reddiker, salat, ruccola fordelt over to pallekarmer. I en tredje har jeg strødd på med beter og salatløk.
I går fikk jeg laget meg et helt nytt skyggebed. I fjor erstattet jeg et feil-beskjært prydepletre med en japanlønn, så alt ser litt stusselig ut her nå. Men utover våren håper jeg på å plante bregner og ramsløk her, i tillegg til å flytte over noen hostaer og heucherellaer fra andre steder.
Jeg kan ikke se noen stor forskjell, men all denne gravinga i dagevis må ha gitt meg litt større muskler!
Innimellom må jeg gå bort og beundre romantikerbedet. Plantene her er jo ikke så store enda, men det er antydninger til at de blir større i år. Innimellom ser jeg sommerfugler fly bort til krokusene og tenker at det på denne tiden av året nok er livsviktig mat for de.
Bien på bilder under fant jeg halvveis livløs under epletreet. Jeg flyttet den forsiktig over til krokusene på et blad. En halvtime senere gikk jeg forbi og da var den fløyet bort.
Nå har jeg også endelig meldt meg inn i Hageselskapet! I velkomstgave fikk jeg en fin bok med masse hagetips, en utgave av norsk hage tidend og en nydelig Penhill Watermelon georgine som jeg allerede har satt i jord. Det passet fint, da ingen av de andre Cafe au Lait Rosé knollene mine overlevde vinteren. Og man må jo ha en dinnerplate georgine i hagen. Minst én!
I helga skal jeg faktisk på livets første hagemesse. Forhåpentligvis kommer jeg hjem med noe spennende å plante i skyggebedet som jeg kan vise her. Hagemessen 2024 – here I come!
Min kjære B har hatt bursdag. Det ble bakt sunn sjokoladekake, for det var jo på en hverdag. Isak ville så gjerne at pappa skulle få krone på hodet sitt, men vi hadde ingen som passet ham. Så i stedet for krone på hodet fikk han bruke sommerhatten min.
Ute minner været om alt annet enn vår. For noen dager siden var krokusene oppe. Nå dekker snøen alle bed og plener. Tulipanene stikker bare opp.
Selv har jeg blitt syk. Forkjølet og feber denne gang. Grunnen er muligens at jeg brukte timesvis på å lage drivhuslokk til pallekarmene i iskald nordavind. Eller at jeg har hatt mye på hjertet som jeg endelig fikk ut i forrige innlegg.
Uansett håper jeg snart på å bli bedre. Neste uke er det nemlig meldt +14 grader og da har jeg lyst til å ha reddikfrø og salatfrø i jorda slik at jeg kan høste i mai. Sjåast snart!
Til deg som jeg savner. De siste ukene har jeg tenkt mye på deg. Jeg savner å skravle om blomster, lage middag sammen og se på dameshow, som pappa pleide å si. Vi pleide ofte å gå på turer i skogen sammen, du og jeg. Du holdt din vanlige preken om hvordan vi mennesker har ødelagt for oss selv ved å ødelegge naturen. Med en overbevisning om at ting kommer til å bli så ille at vi en gang blir tvunget til å leve ganske enkelt og nærme naturen.
Om våren pleide vi å dra på handletur til nabobygda. Vi var ofte på Fretex sammen og beundret gamle ting som folk ikke synes var så fine lenger. Noen ganger fant du klær som passet meg helt perfekt. En ullkåpe fra Max Mara som jeg senere glemte igjen på ferietur, men som jeg alltid kommer til å huske.
Vi ruslet litt rundt i sentrum, dro hjem og drakk kaffe på terrassen og så på krokusene i blomst. Hvis jeg var usikker på jobb eller stressa med noe, så ville du si noe som gjorde at jeg fikk tilbake troen på meg selv, og som gjorde meg mindre selvkritisk. Jeg prøver å gjøre alle disse tingene for meg selv nå, men jeg er ikke like overbevisende. Hvor lenge har ikke du vært good cop og jeg vært bad cop?
Jeg tenker på hvor oppmerksom og varm du var da jeg var liten. Hvordan du tilrettela alt for meg og tenkte på alle detaljene. Hvordan du gjorde meg oppmerksom på så mange ting rundt meg. Jeg tenker til sammenligning på hvordan jeg selv er som mor og hvor lite jeg strekker til.
Men jeg savner ikke den du har vært de siste årene. Å møtes når du er forvirret, og ikke deg selv. Når du beskylder oss for helt ufattelige ting, basert på de villeste konspirasjonsteorier. Raseri mot og frykt for folk har ligget på lur hos deg lenge. Utenforskapet. Og en forventning av at noe forferdelig kommer til å skje, at et nytt svik er like rundt hjørnet. Jeg savner ikke å være med deg og min egen kvelende, overanalyserende selvbeherskelse. Jeg skriver alt dette, med en visshet om at noen der ute vet hvem du er. Men så vet jeg at sannsynligheten for at du får vite om dette innlegget, er veldig liten. Du har jo verken pc, mobil, fasttelefon, radio eller tv. Du har ingen nære venner. Jeg er ikke sikker på om du leser brevene jeg har sendt deg, men du sier at du ikke får de. At folk tar ting fra postkassa di. Selv om jeg ikke tror på det, er det svaret jeg forholder meg til.
Alt dette er så utrolig trist å tenke på. Du har så mye positivt i livet ditt!
Jeg tok for gitt at jeg skulle kunne dele mitt liv som voksen med deg. Jeg trodde du skulle få bli kjent med den siden av meg, med familien min og alt det fine som skjer i livet mitt.
Nå drømmer jeg om en slags helbredende kraft som gjør deg hel og fylt meg kjærlighet. Jeg sender den, litt naivt, fra her jeg sitter med pcn foran meg. Mange kilometer unna deg. Men jeg håper at du innerst inne et sted vet, at du er uendelig elsket. At den kjærligheten du ga og følte, aldri var forgjeves.
