Hvis du har lest bloggen min før, så vet du kanskje at jeg er av typen som blir veldig påvirket av ting som skjer i verden.

Egentlig er det jo fint å være sånn, tenker jeg. Men i blant blir det for tungt å ikke akseptere at verden er så urettferdig. Noen ganger får jeg lyst til å lukke øynene og hjertet og late som alt det forferdelige ikke skjer. Men det klarer jeg ikke. Jeg velger heller å bli rasende og trist.

Jeg har en stille bønn om at vi mennesker våkner opp. At vi klarer å skjønne når statslederne vi stemmer på, spiller på frykt og hat. At vi klarer å finne rettferdige løsninger, men at vi innser at vi må gi avkall på noe for å få de til. Klarer vi det, så kan generasjonene fremover leve i fred. Og freden vil avle mer fred, åpenhet og kjærlighet.

Jeg må overbevise meg selv om at det er mulig. Må tenke at det er mulig selv om jeg ikke ser det i verden rundt meg. Jeg må fortsette å se det beste i mennesker. Se etter kjærligheten. Og prøve å være den beste jeg kan selv.

Synes denne sangen av Hundred Waters sier det så fint:

Don’t let me show cruelty
Though I may make mistakes
Don’t let me show ugliness
Though I know I can hate
And don’t let me show evil
Though it might be all I take

Show me love
Show me love
Show me love