» Pain reaches the heart with electrical speed, but truth moves to the heart as slowly as a glacier…»
Barbara Kingsolver, Animal Dreams
Bilde ble tatt med mitt Nikon filmkamera i våres. Og det får meg til å føle meg ordentlig hjemme. Sitatet er fra en av mine favorittforfattere.
Jeg kjenner ordentlig på depresjon nå. Jeg klarer ikke å formulere hvordan det føles. Ihvertfall ikke så godt som jeg skulle ønske. Men jeg prøver å skrive litt innimellom. Man sier at man finner en styrke i seg selv i vanskelige tider, og det er vel den jeg leter etter…
Vi er hjemme fra en vakker uke hos Isak sin fadder i Orange. Det var en flott uke på mange måter. Vi fikk utforsket Orange og Avignon, gått både turer i både byene og i naturen rundt. Det er dog deilig å være tilbake i stugu. Ikke minst fordi vi har en tendens til å stappe veldig mange opplevelser inn på kort tid som man ofte gjør i ferier. Men nå får vi opplevelsene litt på avstand og tid til å bearbeide.
Her er noen av våre fine øyeblikk!
Litt fra Orange.
Her er katten Poupuche som vi koste så masse med i løpet av ferien.
Huset vi bodde i var et så koselig provensalsk hus med en nydelig hage.
Et lite glimt av byen Orange.
Nydelige utsikter fra en tur i området rundt huset hvor vi bodde.
Et symbol som sikkert fulgte etter meg i Frankrike. Det så jeg over alt.
Det var så nydelig å sluke litt kveldssol igjen.
Her i hagen vokser rosmarin, lavender og timian som kjempestore busker. Det imponerer meget for hobbygarnere som meg!
Og så et lite minne fra et kjempestort loppemarked med både gråstein og gull. Mye å se på for både store og små. Vi fikk med oss både fargeleggingsbøker og leker til en slikk og ingenting. Og hadde jeg bodd der så hadde vel stugu vært full av antikke skap, stoler og bord – for der var det mye å velge! Også billig!
Det var vår årlige Frankrike-tur i bilder. Personlig er jeg glad for å være hjemme og få tilbake den romsligheten vi forventer og gir til andre her til lands. Som flerkulturell og mangespråklig må jeg kunne innrømme at det er det beste med å være norsk. Jeg verdsetter veldig at folk ikke blander seg inn i andres anliggende. Spesielt når man har med små barn å gjøre og har en «myk oppdragerstil» så blir det krasj med synet folk generelt har på barn andre steder i verden. Jeg er lei av sure og dømmende blikk som andre voksne gir meg fordi de forventer at jeg skal ha kontroll på barnet mitt. Hvor frekt er ikke det? Å ha en mening om noe så personlig som et annet sitt barn oppdragelse?
Dessverre er jeg en person som prøver å forstå andres synspunkter altfor godt og det gjør at jeg ser på meg selv ofte gjennom andre sine øyne. Det er ikke en god følelse og det er noe som jeg virkelig må jobbe med å endre aktiv. Å stå i det. For i bunn og grunn vet jeg at jeg handler i mitt barns beste interesser og at det er riktig og det eneste som betyr noe.
Anyhow. Jeg trengte å få det ut. Nå er det fredag og i morgen har jeg store planer om å finne en ledig frisør. (Jeg ble litt inspirert til en total makeover etter Paris) Kanskje er jeg optimist, men det kan jo ikke skade! Ses snart!
Når man har små barn som forbereder seg til juleoppvisning i barnehagen er det lett for at «Musevisa» klistrer seg på hjernen og går på repeat. Nå føles nettene veldig lange. Vi er inne i de dagene hvor det er mørkt når man går til og hjem fra jobb, og hvis man ikke passer på å komme seg ut i pausene om dagen, kan man miste sjansen for å få litt dagslys på seg den dagen. Inntil videre har jeg klart å unngå min årlige vinterdepresjon ganske så godt, synes jeg. Jeg er ute de dagene pausene på jobb tillater det. Og så prøver jeg å gjøre noe praktisk, noe kreativt og noe litt sosialt – hver dag.
Noe praktisk kan være så enkelt som en runde med støvsugeren, tørke over en hylle eller sette på en klesvask som har vært på vent en stund. Selv om huset stort sett er i kaos-tilstand uansett, og det tidvis er fristende å «gi opp alt» og da hjelper det litt å få unna smått og noe man har gått rundt å tenkt på lenge.
Og så til noe kreativt. ( Og da tenker jeg noe annet enn designoppgavene jeg har på blokka hver dag). Sist uke tok jeg for meg en av de utallige oppskriften jeg har lagret på insta: en kålrett som ble helt nydelig. Tomater, paprika, gulrot, masse krydder og godt stekte kålbilter. Inn i ovnen og voila! Ikke dumt at den ble sunn også, synes jeg.
Og så prøver jeg å få til å være litt sosial hver dag. Med folk utenom min nærmeste familie da altså. For det er viktig å holde landsbyen levende! (Selv om jeg er aldri så lite introvert). Noen dager holder det å sende en liten melding til ei venninne og spørre hvordan det går. Andre dager er det trivelig å møte gamle bekjente i nye omgivelser. På torsdag møtte jeg min venninne fra Singapore som var på besøk her i Oslo.
Den kvelden var jeg også heldig med å få plass på Kroki-kurs på samme kaféen! Jeg fikk tegnet med pasteller og snakket både med kjentfolk som jeg ikke hadde sett på lenge og veldig kreative, nye mennesker. Så det ble en kreativ dag også. Resultat:
Jeg må si at julebelysning hjelper veldig mye på stemninga. Jeg har null i mot at folk starter tidlig med å henge de opp her i nabolaget. I helga var vi en tur på Hadeland glassverk for å handle julegaver og der var det så vakkert med alle lysene! Jeg har aldri vært så veldig gira på å henge opp sånt hos oss før desember, men siden vi drar til Frankrike om noen dager så tenkte jeg det hadde vært litt koselig å komme hjem med klare adventslys i vinduene. Så i går kom julestjernene opp i huset.
Når julen nærmer seg så pleier det å bli tøffere for meg å holde depresjonen at bay. Jula er veldig ambivalent for meg. Koselige minner blander seg med vanskelige minner og så dukker det opp mange tanker om hva jeg skulle ha gjort annerledes og hvordan ting hadde blitt da. Og så er det i sær en ting som føles uutholdelig tung: vissheten om et nært familiemedlem av meg feirer jul alene fordi det føles for tungt og usikkert å være sammen med andre mennesker. Når de vonde følelsene kommer krypende mot jul, merker jeg også at omgivelsene forventer noe annet av meg enn det jeg klarer å gi.
Men heldigvis har jeg en familie som jeg kan være åpen med om sånne ting. Og det kommer øyeblikk av ren glede, gjerne når jeg tidligere har gitt meg selv lov til å føle på alt det som er vanskelig.
Hallo i stugu! Her er jeg omsider tilbake. Nå er det en stund siden jeg har vært her og selv om ting stort sett er de samme i livet mitt, så er det jo store nyheter der ute i verden.
Jeg kjenner at idealismen min fikk seg en aldri så liten knekk etter ukas utfall av presidentvalget i USA. Det hjelper ikke på å høre om et stigende antall unge mennesker som ville ha stemt for partier langt ut på høyresiden og å bli påminnet om hvor forskjellige vi er. Jeg var jo klar over alt dette før valget, men av en eller annen grunn håpet jeg på at «min side», som jeg anser som den siden som står for håp, godhet og kjærlighet, ville vinne.
Jeg lurer så fælt på om folk virkelig har stemt med hjertene sine ved dette valget. Jeg lurer på hvordan de som stemte Trump ser på verden. Har dystopien har tatt over helt eller finnes det nestekjærlighet igjen? Jeg ser for meg at så mange er lei av hvordan ting er, og føler at de ikke har en stemme. Så lei at de stemmer for den mest ekstreme kandidaten, fordi han i det minste lover drastiske endringer. Så er det sikkert mange av de som har et kaldt, kalkulerende syn på verden som føyer seg etter de enkle økonomiske idealene og spillereglene som vi så gradvis har akseptert i verden. Jeg vet ikke om jeg orker å sette meg i deres sko. For som utdannet siviløkonom med fortsatt mye interesse for faget, vet jeg at økonomiske idealer og spilleregler sjelden fungerer så ideelt og uproblematisk og som vi skal ha det til. Tilgang på penger er tilgang på ressurser. Det er aldri «nøytralt».
B og jeg snakket om det da vi gikk oss en lang tur i skogen etter valget. Hvordan situasjonen minner oss om Europa på 30-tallet og at det som trengs for oss å komme sammen er en slags «reset», i form av krig eller en annen massivt ødeleggende situasjon som gjør at vi må starte på nytt sammen. Maria @ Regenerativt liv skrev et interessant innlegg om dette på Instagram og hun synes å ha akkurat det perspektivet. Det er trist og jeg håper selvfølgelig ikke at det blir utfallet av endringene vi nå ser. Likevel føles det ut som om vi er nærmere en slik «reset» enn før.
Jeg føler meg litt maktesløs akkurat nå. Men jeg kan ikke gjøre annet enn det jeg synes er viktig og riktig. Fortsette som før. «Keep calm and carry on» og «steady does it» , som britene sier. For meg handler det om å:
Gjenbruke og bruke helt opp det jeg har
Handle brukt når jeg trenger eller må
Kompostere alt som er til overs
Dyrke den maten jeg kan på sommerhalvåret
Dele frø med naboen
Handle kortreist når jeg kan
Fortsette å være takknemlig. Over å være frisk å ha tilgang på de viktigste tingene man trenger i livet og tak over hodet.
En motgift mot likegyldighet og håpløshet er nettopp det, å fortsette å bevege seg i den retning man vil at verden skal gå i. Vi gjør det kanskje mer stille nå, men vi fortsetter.
I går lappet jeg derfor Isak sine joggebukser. Jeg hadde hatt råd til å erstatte de med fem helt nye, men uten denne lille jobben hadde fem helt greie bukser endt opp på fyllinga. Det føles så lite, men det er bare en av mange tusen ting vi kan gjøre.
Og er vi mange nok som gjør de, så flytter det lass.
Vil berre sende ein god og varm fredagsklem! ♥ Trur me er fleire som har kjent på tunge dagar i det siste (sjølv lot eg vere å lese altfor mange nettaviser), og det går opp og ned. Men akkurat no er det helg, og eg skal prøve å slappe av litt etter travle dagar å jobb. Håper du og dine får ei fin helg ♥
