Ei blå stugu

Kategori: tanker

  • Maidag

    Igjen, lenge siden sist! Hvordan er livet hos deg denne dagen i mai?

    For min del så sitter jeg og tenker på hvor fort sliten jeg blir. Hvor mye som har tatt oppmerksomheten min, og jeg har latt deg skje. Akkurat nå sitter jeg og tenker på et vennskap som gikk skeis i år, fordi en venninne forventet mer tilværelse enn det jeg kunne gi. Akkurat nå tenker jeg fortsatt på muligheter som kommer i år, fordi sommeren snart er her og hagen holder på å bli grønn og full av vårblomster.

    Jeg kjenner både på glede, tristhet, nervøsitet og håp. I en slags ambivalent miks som gjør at jeg egentlig ikke føler noe ordentlig sterkt, bare litt av alt. Kjenner du det slik i blant?

    Egentlig så er kanskje håpet sterkest i dag. Fordi jeg er litt lei av å skuffe andre, sørge over vennskap som ikke funker og litt sliten av å være engstelig for fremtiden. Jeg tror alt det vanskelige som jeg har følt på de siste årene har gitt meg et slags fokus på hva jeg ønsker og vil ha mer av.

    Det er, som alltid, fint å være her på bloggen igjen og skrive litt om alt dette. Det har skjedd ting i livet mitt siden sist, men ingenting som er særlig stort. Dagene går i jobb og helgene i små turer og familietreff med B sin familie.

    En ting som er ganske nytt og stort for meg er at jeg har startet ny hage på et lite småbruk som står ubrukt og som jeg har vært så heldig fått tilgang til! Jeg kjenner eieren godt og får bruke hagen som om den er min egen. Her har jeg plantet bærbusker og en Magnolia som skal være hardfør nok for området. Og siden bruket er en time unna, håper jeg bare at alt er på sin plass, og har overlevd disse tørre maidagene frem til jeg drar dit igjen på lørdag.

    Hjemme så lovte jeg meg selv å ikke overdrive med dyrkingen i år, men ei heller i år gikk det helt som planlagt! Hihi! Det ble mange tomater, løk og flere typer gresskar en det som var planlagt. Og agurk som gardiner i vinduene!

    Ellers så pusser jeg opp så smått hjemme, og gjør det som er mulig for meg å gjøre inne før vi skifter vinduer her etter hvert. Slik som å male tak eller pusse ned og olje slitte møbler. Det gir meg glede å jobbe fysisk, å være borte fra PCen de stundene jeg kan og komme i en slags flow som jeg så sjelden kjenner på når jeg har internett tilgjengelig.

    Det er ikke mer å rapportere i dag. Men det føles godt å la fingrene danse på tastaturet og la tankene komme og gå litt. Det ble et litt meditativt innlegg i dag. Jeg håper du har det bra!

    Ett kommentar til “Maidag”
    1. Silje

      Fint å lese tankane dine her på bloggen, og eg kan kjenne meg igjen i mykje av det du skriv. Vil berre sende ein liten klem på ein torsdagskveld, håper du lager deg ein mjuk fredag 🙂

      Svar

  • Fjorårets fine – del 2

    Her kommer fjorårets øyeblikk fra min Nikon FG-801 og Pentax1000. Men egentlig mest observasjoner om året som har vært.

    2024 ble det rolige året hvor jeg egentlig gikk rundt og forventet stor begivenheter. Det var ingen corona-tilbakefall, ingen stor flom som gjorde meg søvnløs. Jeg prøve å selge tjenestene mine inn hos flere potensielle oppdragsgivere, oppdaterte portføljen min og skrev flere titalls med tilbud, føltes det ut som. Det ble ingen nye kunder. Og heller ingen nye kriser som påvirket oss direkte.

    Fra Isak sin bursdag

    I 2020 var Isak fortsatt i magen min, og ingen visste hva dette nye farlige viruset var. I 2022 byttet han barnehage til dagmamma da vi flyttet, og jeg sjonglerte deltidsoppdrag og barnepass. I 2023 kom det en stor flom som ga meg mange våkenetter og som gjorde at vi for sikkerhets skyld bestemte oss for å spørre om å overnattet hos venner, fordi de bor i et mindre flomutsatt område. Men i 2024 var jeg fortsatt ofte anspent og stresset uten å vite helt hvorfor.

    Georginer fra hagen

    Skyene over hagen om sommeren.

    En fin dag i juni
    Sommerdietten.
    Stua i sommersol.

    Etter et par år med slike unntakstilstander har jeg blitt vant til den sosiale tomheten og min intense hang-up på beredskap. Jobb og venner har vært viktige, selvsagt, men det viktigste har vært familien og, faktisk kjøkkenhagen: Å ha plassen, kunnskapen og erfaringen til å skalere opp matproduksjon om en krise skulle inntreffe. Selv om jeg vet at jeg lurer meg selv litt, for alle vet jo at sånne små kjøkkenhager ikke er nok til å overleve av. Men, men. Poenget er å føle at man jobber i steg av å bli litt mindre sårbar og jeg føler meg på god vei mot det.

    Eukalyptusblomsten jeg fikk fra farmoren til Isak.

    B & I ved Røsholmstranda
    Høstbilde

    I 2024 fikk vi alle beredskapsbrosjyren i posten. På side nummer to var det et bilde av bygda mi. Coopen ved Riksvei 7 og veien jeg pleide å gå til skolen var fullstending oversvømt og ugjenkjennelig. Det satte et støkk i hjertet mitt, samtidig som en annen stemme i meg tenkte at dette får folk til å våkne opp.

    Fra årets planteboks med georginer.

    Som jeg også skrev i et tidligere innlegg så tror jeg nå at vi trenger større og oftere kriser, for at vi som samfunn skal endre oss i riktig retning . Men jeg observerer også utrolig mange løsningsorienterte og kreative mennesker, spesielt på sosiale medier, som deler alt fra søm til matkonservering.

    Alt det vi lærer kan vi dele med andre lokalt, og det gjør meg til syvende sist forsiktig optimistisk og håpefull. Håper bildene har vært til glede. Fjoråret var egentlig et utrolig vakkert år, også med mange rolige øyeblikk!

  • Blues

    » Pain reaches the heart with electrical speed, but truth moves to the heart as slowly as a glacier…»

    Barbara Kingsolver, Animal Dreams

    Bilde ble tatt med mitt Nikon filmkamera i våres. Og det får meg til å føle meg ordentlig hjemme. Sitatet er fra en av mine favorittforfattere.

    Jeg kjenner ordentlig på depresjon nå. Jeg klarer ikke å formulere hvordan det føles. Ihvertfall ikke så godt som jeg skulle ønske. Men jeg prøver å skrive litt innimellom. Man sier at man finner en styrke i seg selv i vanskelige tider, og det er vel den jeg leter etter…

  • Desember i Orange

    Vi er hjemme fra en vakker uke hos Isak sin fadder i Orange. Det var en flott uke på mange måter. Vi fikk utforsket Orange og Avignon, gått både turer i både byene og i naturen rundt. Det er dog deilig å være tilbake i stugu. Ikke minst fordi vi har en tendens til å stappe veldig mange opplevelser inn på kort tid som man ofte gjør i ferier. Men nå får vi opplevelsene litt på avstand og tid til å bearbeide.

    Her er noen av våre fine øyeblikk!

    Litt fra Orange.

    Her er katten Poupuche som vi koste så masse med i løpet av ferien.

    Huset vi bodde i var et så koselig provensalsk hus med en nydelig hage.

    Et lite glimt av byen Orange.

    Nydelige utsikter fra en tur i området rundt huset hvor vi bodde.

    Et symbol som sikkert fulgte etter meg i Frankrike. Det så jeg over alt.

    Det var så nydelig å sluke litt kveldssol igjen.

    Her i hagen vokser rosmarin, lavender og timian som kjempestore busker. Det imponerer meget for hobbygarnere som meg!

    Og så et lite minne fra et kjempestort loppemarked med både gråstein og gull. Mye å se på for både store og små. Vi fikk med oss både fargeleggingsbøker og leker til en slikk og ingenting. Og hadde jeg bodd der så hadde vel stugu vært full av antikke skap, stoler og bord – for der var det mye å velge! Også billig!

    Det var vår årlige Frankrike-tur i bilder. Personlig er jeg glad for å være hjemme og få tilbake den romsligheten vi forventer og gir til andre her til lands. Som flerkulturell og mangespråklig må jeg kunne innrømme at det er det beste med å være norsk. Jeg verdsetter veldig at folk ikke blander seg inn i andres anliggende. Spesielt når man har med små barn å gjøre og har en «myk oppdragerstil» så blir det krasj med synet folk generelt har på barn andre steder i verden. Jeg er lei av sure og dømmende blikk som andre voksne gir meg fordi de forventer at jeg skal ha kontroll på barnet mitt. Hvor frekt er ikke det? Å ha en mening om noe så personlig som et annet sitt barn oppdragelse?

    Dessverre er jeg en person som prøver å forstå andres synspunkter altfor godt og det gjør at jeg ser på meg selv ofte gjennom andre sine øyne. Det er ikke en god følelse og det er noe som jeg virkelig må jobbe med å endre aktiv. Å stå i det. For i bunn og grunn vet jeg at jeg handler i mitt barns beste interesser og at det er riktig og det eneste som betyr noe.

    Anyhow. Jeg trengte å få det ut. Nå er det fredag og i morgen har jeg store planer om å finne en ledig frisør. (Jeg ble litt inspirert til en total makeover etter Paris) Kanskje er jeg optimist, men det kan jo ikke skade! Ses snart!