Her i våres fikk vi et lass fra Frankrike med kjæresten sine ting fra ungdommen. Det var pappeske på pappeske med gammel jazz vinyl, tegneserier, bøker og bilder. Og i tillegg fikk vi svigermors antikke klesskap sammen med noen andre møbler. Skapet var dessverre altfor stort for noen av soverommene våre, og siden vi hadde behov for mer plass på kjøkkenet var det åpenbart hva vi skulle bruke det til. Så da var det bare å sette i gang og lage hyllene…
Godt å få på plass noen av kokebøkene. Julia Child sammen med med Anne Applebaum.
Etter en snau måned med planlegging, saging og maling (naive meg tenkte at det kom til å ta ei uke) fikk vi endelig hjelp av snille naboer til å bære inn skapet. Skapet ble satt sidelengs på kjøkkengulvet hvorpå alle begynte på å tvile på om vi i det hele tatt hadde plass til å sette det opp uten å rive ned lampen i taket. Men franskmannen var sikker på målene. Etter at naboene hadde gått, var det bare å holde pusten og bruke all vår styrke til å elegant gli skapet over gulvet med et teppe under og samtidig vippe det opp. Det gikk på håret! Og da var det kun monteringen som stod igjen.
Kjæresten sitt service fra Lille.
Og voila! Her er vår franske antikvitet på plass i heimen. Skapet, føler vi er helt perfekt – akkurat passe dypt til å romme ting vi bruker litt mindre som vi har i kurver helt bak, men samtidig vise frem pent servise i. Vi har allerede fått fine komplimenter av naboer og venner, med et sånt «hvordan fikk dere til det der?!» blikk. Og det var herlig å se ansiktsuttrykket til 2-åringen vår da han kom in på kjøkkenet en morgen og oppdaget et helt gedigent skap!
I Frankrike er det visstnok helt vanlig å eie antikviteter uten at de har gått i familie. Så selv om vi ikke vet noe om skapet sin historie, så får det nok sin egen historie i hjemme vårt.
Jeg kjenner at det å ha fått det i hus gir meg en enorm selvtillitsboost. Jeg gjennomførte! Er det ikke fint? Må si at jeg er ganske så stolt av oss!
