Til deg som jeg savner. De siste ukene har jeg tenkt mye på deg. Jeg savner å skravle om blomster, lage middag sammen og se på dameshow, som pappa pleide å si. Vi pleide ofte å gå på turer i skogen sammen, du og jeg. Du holdt din vanlige preken om hvordan vi mennesker har ødelagt for oss selv ved å ødelegge naturen. Med en overbevisning om at ting kommer til å bli så ille at vi en gang blir tvunget til å leve ganske enkelt og nærme naturen.

Om våren pleide vi å dra på handletur til nabobygda. Vi var ofte på Fretex sammen og beundret gamle ting som folk ikke synes var så fine lenger. Noen ganger fant du klær som passet meg helt perfekt. En ullkåpe fra Max Mara som jeg senere glemte igjen på ferietur, men som jeg alltid kommer til å huske.

Vi ruslet litt rundt i sentrum, dro hjem og drakk kaffe på terrassen og så på krokusene i blomst. Hvis jeg var usikker på jobb eller stressa med noe, så ville du si noe som gjorde at jeg fikk tilbake troen på meg selv, og som gjorde meg mindre selvkritisk. Jeg prøver å gjøre alle disse tingene for meg selv nå, men jeg er ikke like overbevisende. Hvor lenge har ikke du vært good cop og jeg vært bad cop?

Jeg tenker på hvor oppmerksom og varm du var da jeg var liten. Hvordan du tilrettela alt for meg og tenkte på alle detaljene. Hvordan du gjorde meg oppmerksom på så mange ting rundt meg. Jeg tenker til sammenligning på hvordan jeg selv er som mor og hvor lite jeg strekker til.

Men jeg savner ikke den du har vært de siste årene. Å møtes når du er forvirret, og ikke deg selv. Når du beskylder oss for helt ufattelige ting, basert på de villeste konspirasjonsteorier. Raseri mot og frykt for folk har ligget på lur hos deg lenge. Utenforskapet. Og en forventning av at noe forferdelig kommer til å skje, at et nytt svik er like rundt hjørnet. Jeg savner ikke å være med deg og min egen kvelende, overanalyserende selvbeherskelse. Jeg skriver alt dette, med en visshet om at noen der ute vet hvem du er. Men så vet jeg at sannsynligheten for at du får vite om dette innlegget, er veldig liten. Du har jo verken pc, mobil, fasttelefon, radio eller tv. Du har ingen nære venner. Jeg er ikke sikker på om du leser brevene jeg har sendt deg, men du sier at du ikke får de. At folk tar ting fra postkassa di. Selv om jeg ikke tror på det, er det svaret jeg forholder meg til.

Alt dette er så utrolig trist å tenke på. Du har så mye positivt i livet ditt!

Jeg tok for gitt at jeg skulle kunne dele mitt liv som voksen med deg. Jeg trodde du skulle få bli kjent med den siden av meg, med familien min og alt det fine som skjer i livet mitt.

Nå drømmer jeg om en slags helbredende kraft som gjør deg hel og fylt meg kjærlighet. Jeg sender den, litt naivt, fra her jeg sitter med pcn foran meg. Mange kilometer unna deg. Men jeg håper at du innerst inne et sted vet, at du er uendelig elsket. At den kjærligheten du ga og følte, aldri var forgjeves.

Bilder fra en våren 2019.