Sommertur til Åndalsnes

For noen dager siden kom vi tilbake fra en nydelig sommertur til Åndalsnes. Det var vår første biltur som familie, det første stedet vi har reist på ferie utenom familiebesøk til Frankrike. Og forhåpentligvis er det ikke siste gang vi besøker min barndomsvenninne I her.

Dag 1 kjørte vi fra bestemor i Hamar til Åndalsnes. Da vi nærmet oss Romsdalseggen satt vi alle og måpte i bilen, for det var jo nesten som om fjellene var rett over oss. Vi kunne se fjellskrentene igjennom takvinduet, og toppene var langt borte, over oss et sted. Også alle de flotte fossefallene! Et utrolig syn!

Vi hadde booket den enkleste campinghytta på Mjelva Camping, like i nærheten av I. Til og med der var utsikten slående vakker.

Vi utforsket området rundt campingen og tok mange bilder. Isak var fascinert av fellesdusjen, radiotårnet på campingen og radioen som gikk døgnet rundt med radioNorge på i sanitetshuset. Jeg måtte forklare han hvordan alt dette hang sammen. På ett eller annet tidspunkt må han ha plukket opp «danse igjennom hele natta» for det ble nærmest et slagord for hele ferien vår. Jeg og franskmannen sendte hverandre småbekymra blikk hver gang Isak nevnte at han ville danse igjennom hele natta, men vi alle fikk (litt) søvn, altså.

Dag 2 stod jeg og Isak opp og gikk en tur for å hilse på de nysgjerrige kyra som beita i området rundt campingen. Jeg fikk flashback til somrene jeg pleide å være i Hemsedal sammen med en vennefamilie som var sesongarbeidere på en gård der. Vi pleide å kose og klappe kyra. Må si jeg ble ganske så sentimental.

Senere dro vi med gondolen opp til Rampestreken hvor utsikte skulle være nydelig, men egentlig ble nada på grunn av tåka den dagen. Isak elsket turen opp dit, mens jeg hadde øynene igjen, telte til ti og prøvde å motstå å søke trøst hos franskmannen som jeg nettopp hadde kranglet med. Gikk ikke helt bra, og jeg fikk trøst uten å spørre.

Tåka var utrolig tett.

Om kvelden var vi på middag hos I og beundret utsikten hennes. Tenk å våkne opp til en slik utsikt.

Tredje dagen tok vi oss tur til Ålesund. Ålesund føles ut som en blanding av Paris med flotte gamle byhus, Bergen med sitt hanseatiske preg og San Franscisco med sine bratte bakker. Jeg ser for meg at man som innflytter lett kunne ha følt seg hjemme her.

Vi var innom jugendmuseet, en kjempesvær bruktbutikk med bråkete måker rett utenfor, og så beundret vi byen fra et utsiktspunkt vi tilfeldigvis kom til.

På veien hjem tok vi en tur innom Isfjorden hvor I snart skal flytte inn i det nye mikrohuset sitt! For en drøm det var å se utsikta fra mikrohuset inn i skogen og ut på Isfjorden. Jeg kan bare sitte her å beundre henne, og generelt, folk som tar valg om å leve akkurat slik de selv drømmer om, og ingen andre ønsker.

Hit håper jeg på å komme på besøk mange ganger!

Senere dro vi tilbake til Mjelva Camping og nøt nok en nydelig solnedgang.

Fjerde dagen var siste hele dagen i Åndalsnes. Vi dro tilbake til Isfjorden og reiste på fjellet for å få en utsikt av Trollstigen. Men også den dagen lå tåka tett. I tillegg hadde Isak et lite uhell og plumpet uti en bekk ca ti minutter uti turen. Jeg hadde ikke mer skift igjen, da alt annet ble vått pga av en lekk vannflaske. Det ble dermed en kort gåtur med pappas sokk på foten og hvor vi vekslet mellom å ha han på ryggen.

En gang må vel være den første…

Men han virker veldig fornøyd med å ha hilst på sauer og hørt på bekkene. Det er så fredelig på fjellet. Jeg kjente nå at jeg har en aldri så liten lengsel til å oppleve mer av fjellet igjen. Jeg lurer på om det er en greie bare for oss som har vokst opp så nær marka og fjellet.

På Mjelva Camping var det nydelig å se kveldssola lyse opp fjelltoppene den kvelden. Med regnbue inkludert. Der var en vakker avskjedsgave fra Åndalsnes til oss. Vi elsker solnedganger.

Avreisedagen stakk vi innom Sødalshuset cafe for andre gang. Vi kjøpte lunsj, kaffe, kaker og gave til folk hjemme. Vi la igjen en god slant fordi dette sikkert var en av de hyggeligste kaféene vi har besøkt på lenge, og de i tillegg har de mye å velge mellom for laktoseintolerante og glutenallergikere.

Så dro vi tilbake til Isak sin bestemor i Hamar og hjem til Helgelandsmoen dagen etter. Isak spurte når vi skulle hjem til det «store, blå huset» og da måtte jeg trekke på smilebåndene. Jeg glemmer ofte at huset fra hans perspektiv er stort, og ikke lille blåstugu.

Det var godt å komme hjem. Til innlagt vann og egen do. Men også fordi så mye hadde skjedd i hagen! Vi kom hjem til, blant annet, stokkroser i nydelig blomst!

Mer om det snart. À bientôt!

Vakre øyeblikk

Nå som vi nærmer oss ferie, er det som om tiden går litt saktere. Som om man kjenner alle rundt seg begynner å stille seg inn på en pause. I det siste har jeg følt meg mer fokusert, opplagt og positiv. Jeg har organisert, vasket og fått ting på plass som jeg tidligere ikke har fått meg selv til å ta tak i. Og innimellom hverdagene, som ellers virker så like, er det alltid noen spesielle øyeblikk.

Når kjæresten overrasker deg med frokost inklusiv hjemmebakt bananbrød en tidlig morgen du skal på jobb, er et eksempel.

Sola som skinner mykt igjennom tåken over gårdene på Norderhov er et annet.

Å ta med strikketøy og snacks og oppleve solnedgangen fra soverommet. Sokken ble helt feil, men pytt sann. Skal ikke gi meg.

Enda mer sjokoladekakebaking. For hva skal man ellers gjøre, når man har kjøpt 20 bananer som holder på å bli overmodne?

Mykt skyggespill i stua om kvelden.

Å ta en spontan biltur igjennom Røyse, Vik, Sundvolden og hele veien til Åsa for å se hvordan det er på den siden.

Dag 12 med denne surdeigstarteren. Sist gang jeg testet dette var omtrent 10 år siden og ga ganske fort opp da jeg så at surdeigen fikk mugg på seg. Denne ser ut til å klare seg bra, så jeg krysser fingrene!

Sommeren er en belønning

Sommeren er belønningen for å ha holdt ut den lange vinteren. Enten om det er fint vær eller regn så bugner alt rundt oss, og for meg er det en fryd for øyet uansett.

Her er mine øyeblikksbilder fra de to siste ukene. Turbilde, hagebukett, restemat og en fin postkasse vi kom over på tur med Isak. Lenge har de snakket om at vi må gjøre alle postkassene like her i velet vårt. Men jeg synes en postkasse er perfekt akkurat sånn. Vågal, personlige og upolert. Et uttrykk for hva folk bør strebe etter, og akseptere i livene våret. Og jeg vet selv, at det må jeg jobbe mot.

    Livet i det siste

    Hallo! Hvordan har sommeren startet for deg i år?

    Jeg startet juni med time hos refleksologen. Det er ett eller annet med juni som markerer et nytt halvår for meg. Det er jo faktisk midt i året, og det er litt fint å finne tid til å resette seg og reflektere over det. Og pleie seg selv litt, ikke minst!

    Etter timen ruslet jeg litt rundt på Ekeberg og kom over en gate med gamle murhus med de nydeligste hagene rundt. Se de svære peonene! Og jeg som har ventet i snart tre år på at mine to skal få blomster, men niks. Ingen action her i hagen.

    Der på Ekeberg er peonene nesten som busker. Og husene har ellers helt nydelige, uperfekte, litt shabby, men veldig forseggjorte hager. Skulle ønske det var litt mer stemning for det her i nabolaget mitt. Nå har jeg prøvd å prakke på naboene mine selvsådde stokkroser, så vi får se hur det går.

    På veien hjem plukket jeg med meg en liten villblomstbukett. Det fikk meg til å føle meg som om jeg var 10 år igjen, og at skoleavslutning var like rundt hjørnet. Det minnet ble forsterket av syrintrærne jeg gikk forbi. Oppi dalen hvor jeg kommer fra blomstrer jo syrinene litt uti juni, nærmere skoleavslutning. Jeg vet jo at jeg ikke er så ung lenger, men herregud så annerledes alt var da. Så mye enklere, på en måte. Selv om det var litt lukket, akkurat der jeg bodde.

    I stugu har vi fått et nytt familiemedlem, nemlig en stakkars Strelitzia Nicolai. Min nærmeste venninne har kjøpt seg mikrohus og flyttet til et vakkert lite sted ved Romsdalsfjorden, og da trenger man jo å minimalisere litt. Så jeg har fått denne planten å passe på til ubestemt tid. Ompottingen lar vente på seg, så nå om dagen prøver jeg å gjenopplive den ved å helle på masse vann. Det ser ut til å gå sånn passe. Den trenger sårt en ompotting. Men så er det dette heite, tørre været som gjør det vanskelig for den også… uansett: Velkommen skal du være, Nicolai!

    På søndag tok jeg og min nabo og venninne oss en tur opp til Tiurtoppen nærme Åsa. Vi fikk lurt inn en litt bedre lunsj og meditasjon på samme turen.

    Vi var enige at dette var de mest perfekte meditasjonsforholdene vi noen gang har hatt: en deilig bris, varm sol, fuglekvitter og skyggene av furutrær som svaiet lett i vinden. Jeg følte meg veldig i ett med det. Og jeg er veldig takknemlig for min venninne som også er min nabo og som jeg kan prate med om alt og ingenting.

    Over til hagen. Her blomstrer nå Aïcha og Jaques Cartier som har rekordmange knopper i år! Dette er bare starten.

    I kjøkkenhagen er det fult kaos. Men det er mye salat, koriander og reddik å forsyne seg av. Poteter er det første gang jeg prøver i år, og de trives mildt sagt på bokashikomposten. (Siste pallekarm). Nå er jeg bare spent på om tomatplantene som har vokst seg så fine, har klart seg igjennom de kjølige nettene vi har hatt i det siste. I morgen skal jeg sjekke drivhusteltene! Jeg våger ikke å åpne de enda…

    Og så er det vel litt greit med en oppdatering på noe annet enn hage, for jeg gjør andre ting om dagen også. Jeg leser James Baldwin sin «Go tell it on the Mountain» blant annet. Snart ferdig faktisk. En så sår og gripende historie tatt fra hans egen barndom i USA på 60-tallet preget av rasisme og generasjonstraumer.

    Det er jo ikke så overraskende skildringer, men likevel blir jeg fortsatt så matt når jeg leser slike detaljerte beretninger om rasistiske overgrep i en tid hvor man tilsynelatende skulle bli behandlet likt av loven. Men Baldwin skrev virkelig gripende. Man kjenner ordene i hjertet, for å si det sånn. Det er lett å forstå at han er en av de store forfatterene i amerikansk litteraturhistorie.

    Puh. Dette ble alt for i kveld.

    Ps. En siste ting! Nå har jeg vært innom Oslofoto og fremkalt min første film på over 10 år. Må finne ut hvordan jeg scanner den, så legger jeg snart ut noe forhåpentligvis.

    God kveld!