Hallo! Hvordan går det der? Nå sitter jeg og Franskmannen og lytter til Nils Frahm mens det spraker i ovnen og stua er full av ullklær jeg endelig har tatt meg tid til å vaske. Snart begynner ei ny uke. Den første uka i advent, og en av de siste ukene i 2023.
I år har vinteren kommer brått på oss. Og den ser ut til å bli skikkelig kald! Men vi er flinkere på å komme oss ut daglig. Det finnes alltid anledninger for å komme oss ut, enten julegrantenning, levering i barnehagen på akebrett eller søndagstur bortom elva.
Hva synes du om at det er desember? Er du glad, overrasket, trist eller kanskje likegyldig til at året snart er omme? Jeg føler tida egentlig ikke har gått så mye fortere i år. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men kanskje det er fordi jeg har en slags bevissthet om at ting går for fort. Jeg har begynt å meditere på vei til jobb, og kutte ut min daglige doomscrolling. Det gjør underverker for tidsoppfatningen min.
Håper du har en deilig kveld denne første søndagen i advent!
Hvis du har lest bloggen min før, så vet du kanskje at jeg er av typen som blir veldig påvirket av ting som skjer i verden.
Egentlig er det jo fint å være sånn, tenker jeg. Men i blant blir det for tungt å ikke akseptere at verden er så urettferdig. Noen ganger får jeg lyst til å lukke øynene og hjertet og late som alt det forferdelige ikke skjer. Men det klarer jeg ikke. Jeg velger heller å bli rasende og trist.
Jeg har en stille bønn om at vi mennesker våkner opp. At vi klarer å skjønne når statslederne vi stemmer på, spiller på frykt og hat. At vi klarer å finne rettferdige løsninger, men at vi innser at vi må gi avkall på noe for å få de til. Klarer vi det, så kan generasjonene fremover leve i fred. Og freden vil avle mer fred, åpenhet og kjærlighet.
Jeg må overbevise meg selv om at det er mulig. Må tenke at det er mulig selv om jeg ikke ser det i verden rundt meg. Jeg må fortsette å se det beste i mennesker. Se etter kjærligheten. Og prøve å være den beste jeg kan selv.
Don’t let me show cruelty Though I may make mistakes Don’t let me show ugliness Though I know I can hate And don’t let me show evil Though it might be all I take
Når jord ligger brakk er det en god ting. Jorda får tid til å hvile og regenerere seg. Nye vekster slipper til. De som er naturlige for habitatet. De som passer så godt at de kan vokse seg store og sterke. Jorda klarer alltid å helbrede seg selv. Mettes med næring og energi fra omgivelsene.
Blogginga har ligget brakk i sommer. Og det har vært litt godt. For å la nye ideer å komme inn. Uten å måtte nødvendigvis gjøre noe med de der og da. La de synke litt inn, la de bearbeides, komposteres litt før jeg kaster meg over en ny ide. Kjenne på sterke følelser er også nødvendig. Ikke alltid godt, men nesten alltid nødvendig. Spesielt når man har lett for å bli overvelda.
Egentlig så ble jeg blitt tvunget til å ta en pause fra blogginga siden vi har vært opptatt med å reise, få besøk, jobbsøking, oversvømmelse og litt familiedrama. Jeg åpnet instagram igjen, for det er fortsatt koselig å dele små øyeblikk, og Isak og jeg har laget mange fine buketter i sommer! Blogger er en skikkelig kjip platform å dele i nuet på. Bildene legger seg ikke rett, kommer ut med dårlig oppløsning, malen er ikke responsiv – the list goes on. Jeg er mer fan av blogginnlegg, enn det jeg er av korte instagram innlegg. Altså, det trenger ikke å bli en lang avhandling hver gang, men et lite bilde og et par setninger. Det kunne jeg ha klart om jeg ikke måtte ha pc-en hver gang for å være sikker på at bildene får riktig oppløsning og legger seg riktig i innlegget.
Her er noen bilder fra kanskje den dagen i sommer hvor jeg har vært mest engstelig, nemlig før ekstremværet Hans. Vi brukte alt vi hadde av blomster i hagen til å lage oss buketter, og det var egentlig ikke dumt. Det var mange flere blomster som kom ei uke senere.
Vi bor like ved Storelva og det var skummelt å følge med på nyhetene og se flere steder i Hønefoss som ble evakuert, og fortsatt er det nå, noen uker etterpå. Hos oss ble naboene våre et stykke unna, de som bor helt ytterst ved elva evakuert mot slutten av flommen. Jeg tipper det var mest på grunn av fare for jordras. Jeg hadde skikkelige nerver for å sende Isak i barnehagen som er så nærme elva også. Men personalet der passet godt på, sjekket vannstanden ofte og helikoptre fløy ofte rundt for å følge med på utviklinga. Her er et bilde fra Storelva som har helt fantastiske solnedganger.
Jeg har tenkt en del på at slikt ekstremvær kan skje oftere. Dette kan bli vanlig. Det kan bli verre! Hvem vet? Ingen vet! Og hva mer kan vi liksom gjøre? Vi spiser nesten ikke kjøtt hjemme hos oss, kjøper så mye som mulig brukt, har ikke pusset opp, velger alltid økologisk om vi kan, komposterer matavfallet vårt og dyrker en del av maten vår selv. Men det føles litt forgjeves når man vet hvor mikroskopisk effekt på klimaet det har og når man i tillegg observerer at de fleste andre ikke endrer noe som helst. At alt fra biler, elektronikk til interiør byttes ut oftere enn før. At det flere steder her til lands oppleves som en skam å kjøpe ting som andre har brukt og at det er «sært» å velge å ikke kaste seg på det hysterisk høye forbruket bare for å «passe inn». Ja, jeg er enig i at det er et altfor stort ansvar på forbrukeren, men skal vi vente på at politikerene strammer det inn for oss på en eller annen måte? Hvordan skal det liksom skje?
Til tider blir jeg ganske oppgitt, men jeg tenker at vi som bryr oss bare må fortsette å gjøre så godt vi kan. Stemme ved lokalvalget til høsten. Prøve å påvirke naboen. Være stolt av de miljøvennlige valgene vi tar, og snakke om de høyt! Ikke fordi vi er «bedre enn de andre» fordi vi tar miljøvennlige valg, men fordi vi gjør noe bedre nå, enn det vi selv gjorde før og for at generasjonen etter oss skal huske oss for det. Og viktigst av alt: ikke gi opp å engasjere oss!
Nok preik for i dag. Nå må jeg snart avrunde. Men ville bare si en siste ting for i dag: jeg savner å lese blogger og skravle i kommentarfelt! Alltid! Tar meg en tur innom bloggene deres snart. God torsdag til alle!
John Singer Sargent – Country Road in Winter (1893)
Kanskje det ikke er vår helt enda. For det er jo altfor tidlig for det. Men mildværet, storm og lengre dager gir meg ordentlige vårfornemmelser.
Men kanskje blir senvinteren mer slik i årene fremover. Litt mer slik den engelske og irske. Kanskje vi får mer eviggrønne planter i hagen, grønt gress som titter opp mellom smeltet snø, brune busker mot en klar blå himmel. Det er i hvert fall noe vakkert over den måten John Singer Sargent så det på i dette maleriet.
