Det er noe jeg har kjent på lenge. Helt siden vi kom hjem fra ferien. Jeg står stille. Metaforisk mener jeg, for jeg beveger meg jo fysisk hele tiden. Ute i hagen, husarbeid, ut på skogstur innimellom. Jeg er egentlig veldig aktiv.
Likevel er ting ikke helt som de skal. Jeg går ikke «fremover» i livet som de sier. Jeg tar kurs, men det går kjempesakte. Informasjonen vil liksom ikke inn i hodet. Jeg endrer detaljer på CV-en og sender søknader uten at det skjer mye. Jeg prøver å hjelpe en venninne med nettsiden hennes, men føler meg helt tom for inspirasjon. Jeg bruker flere dager på å komme litt videre med designforslaget. Det plager meg mer en vanlig, at alt går så himla tregt. Akkurat nå føles det som om alt står stille.
Og i verden skulle vi ha gått fremover. Menneskeheten skulle ha modnet nå, nok til å stå sammen. Vi skulle ha stoppet vanviddet som har pågått i Gaza i mange måneder nå. Den enorme lidelsen som påføres barn hver dag. Tenk at det snart er ett år siden bombingen startet. Og noen ganger føles det som om vi ikke er et lite skritt i riktig retning engang.
Kjenner meg igjen, fine deg. Nokre dagar eller veker er meir slik enn andre, sender deg ein god, varm klem (og takk for dei vakre bileta i dette innlegget, det er slikt me treng når dagen er grå)!
Det betyr å ignorere reklamer for sommersalg som gradvis fyller innboksen.
Det betyr å glemme litt det å holde huset rent eller å ha hagen på stell. Eventuelt reise fra det litt.
Det betyr å skape avstand fra alle de oppgavene som drar oss inn, alt som krever oppmerksomhet fra oss ellers i en travel hverdag. Nå har vi rommet åpent… la oss utnytte det.
Å skape den avstanden er en treningssak, som kommer godt med når vi kommer tilbake til hverdagen. Som kommer godt med i denne overveldende tiden vi lever i. Denne sommeren har vi mange planer, men vi øver oss på å kose oss i alt som skjer.
A: Isak sier «stengt»!
B: vi spiller plater som B fant i en bruktbutikk i Åsgårdstrand.
C: Blomster til bestemor, funnet og plukket på veien fra Åndalsnes til Hamar.
Her hjemme blomstrer Jaques Cartier og har blitt en større busk enn noen gang. Hverdagen bruker jeg mye tid på jobbsøk men også tidvis litt for mye tenking. Mye analyse og repeterende narrativer som jeg gjerne skulle ha vært foruten. Men akk… Hjernen min blir litt fastlåst i noen spor i blant. Ellers så synes jeg det er positivt at jeg tar meg selv i disse tankene og prøver å gjøre noe for å endre på det. Altså, at jeg fysisk gjør noe. Går ut i hagen, graver litt. Tar frem strikketøyet. Lager pizza. Sår reddik. Jobber videre på en jobbsøknad osv. Ofte hører jeg et innvendig ekko av en bekjent som for flere måneder siden sa «det blir jo ikke noe problem for deg å få jobb med din utdannelse og erfaring!». Og så sitter jeg her. Men jeg jobber jo for å endre det.
Jeg har lenge tenkt at jeg må tilbake i skogen en tur, men hver gang jeg planlegger det går jeg ut i hagen i stedet. I det siste har jeg observert at jeg går i sirkler og plantene liksom ikke rekker å få gjort noe nytt siden sist jeg var der. Kanskje et tegn på å utvide horisontene litt? Jeg er jo tidvis veldig mye hjemme og i hagen. Det elsker jeg jo også, men jeg begynner å kjenne på behovet for å se noe nytt.
Men nå nærmer fellesferien seg med stormskritt! Mine planer er familietur til Hamar og muligens besøke min venninne i Romsdalsfjorden. Og så har jeg foreløpig kun en bok på sommerlisten: Annie Dillard sin første novelle. I hele i år har jeg satt meg kun 5 bøker som lesemål, og det fordi jeg leser veldig sakte. Men kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg til å sluke «The Maytrees» like fort som jeg slukte «Pilgrim at Tinker Creek». Annie Dillard skriver altså så vakkert. Så snart har jeg nådd målet for i år og tar varmt imot sommerboktips. Hvor leter du etter dine sommerbøker? Jeg er nysgjerrig!
Og ikke minst: hvilke planer har du ellers for sommeren?
Kjenner meg veldig igjen, for i haust var det eg som sat og søkte jobb. Prøvde også å komme meg ut på tur, gjere noko aktivt på ein eller annan måte, men det var ikkje alltid at energien eller humøret var der. For tankefulle dagar kjem innimellom nesten uansett. Vil berre få sende deg ein varm klem! Planar for sommaren er ei togreise til Nederland og England, og så blir det tur til Sunnmøre. Får krysse fingrane for litt sol på vegen 😉
Tusen takk Silje! Alltid årleit å vite om noen som har gått igjennom det samme. Du får nok en helt herlig sommer, du! Gleder meg til å følge med på bloggen din og Instagram!
Til deg som jeg savner. De siste ukene har jeg tenkt mye på deg. Jeg savner å skravle om blomster, lage middag sammen og se på dameshow, som pappa pleide å si. Vi pleide ofte å gå på turer i skogen sammen, du og jeg. Du holdt din vanlige preken om hvordan vi mennesker har ødelagt for oss selv ved å ødelegge naturen. Med en overbevisning om at ting kommer til å bli så ille at vi en gang blir tvunget til å leve ganske enkelt og nærme naturen.
Om våren pleide vi å dra på handletur til nabobygda. Vi var ofte på Fretex sammen og beundret gamle ting som folk ikke synes var så fine lenger. Noen ganger fant du klær som passet meg helt perfekt. En ullkåpe fra Max Mara som jeg senere glemte igjen på ferietur, men som jeg alltid kommer til å huske.
Vi ruslet litt rundt i sentrum, dro hjem og drakk kaffe på terrassen og så på krokusene i blomst. Hvis jeg var usikker på jobb eller stressa med noe, så ville du si noe som gjorde at jeg fikk tilbake troen på meg selv, og som gjorde meg mindre selvkritisk. Jeg prøver å gjøre alle disse tingene for meg selv nå, men jeg er ikke like overbevisende. Hvor lenge har ikke du vært good cop og jeg vært bad cop?
Jeg tenker på hvor oppmerksom og varm du var da jeg var liten. Hvordan du tilrettela alt for meg og tenkte på alle detaljene. Hvordan du gjorde meg oppmerksom på så mange ting rundt meg. Jeg tenker til sammenligning på hvordan jeg selv er som mor og hvor lite jeg strekker til.
Men jeg savner ikke den du har vært de siste årene. Å møtes når du er forvirret, og ikke deg selv. Når du beskylder oss for helt ufattelige ting, basert på de villeste konspirasjonsteorier. Raseri mot og frykt for folk har ligget på lur hos deg lenge. Utenforskapet. Og en forventning av at noe forferdelig kommer til å skje, at et nytt svik er like rundt hjørnet. Jeg savner ikke å være med deg og min egen kvelende, overanalyserende selvbeherskelse. Jeg skriver alt dette, med en visshet om at noen der ute vet hvem du er. Men så vet jeg at sannsynligheten for at du får vite om dette innlegget, er veldig liten. Du har jo verken pc, mobil, fasttelefon, radio eller tv. Du har ingen nære venner. Jeg er ikke sikker på om du leser brevene jeg har sendt deg, men du sier at du ikke får de. At folk tar ting fra postkassa di. Selv om jeg ikke tror på det, er det svaret jeg forholder meg til.
Alt dette er så utrolig trist å tenke på. Du har så mye positivt i livet ditt!
Jeg tok for gitt at jeg skulle kunne dele mitt liv som voksen med deg. Jeg trodde du skulle få bli kjent med den siden av meg, med familien min og alt det fine som skjer i livet mitt.
Nå drømmer jeg om en slags helbredende kraft som gjør deg hel og fylt meg kjærlighet. Jeg sender den, litt naivt, fra her jeg sitter med pcn foran meg. Mange kilometer unna deg. Men jeg håper at du innerst inne et sted vet, at du er uendelig elsket. At den kjærligheten du ga og følte, aldri var forgjeves.
Åh, takk Silje! Koselig du tenker på meg. Man må jo få det ut på et tidspunkt, og det innlegget tror jeg oppsummerer ganske godt hva jeg har følt på en stund. Håper du har en vakker vår! (Ser sånn ut på instagram og bloggen din 🙂 )
Ett kommentar til “Stillstand”
Kjenner meg igjen, fine deg. Nokre dagar eller veker er meir slik enn andre, sender deg ein god, varm klem (og takk for dei vakre bileta i dette innlegget, det er slikt me treng når dagen er grå)!